Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 20. august 2022.
Hvis en femtedel av stemmene våre uteblir, nedsettes samfunnets funksjonsevne.
Blant alt interessant i Ytringsfrihetskommisjonen utredning (NOU 2022:9), er synligheten til en usynlig minoritet et eget lyspunkt. Kommisjonsleder Kjersti Løken Stavrum sa hun synes nesten alt var viktig av det hun rakk å fremheve i sin overleveringstale. Det var det også. Hun fremhevet likevel nettopp ytringsutfordringene til denne minoriteten som særlig viktig.
Hvilken minoritet? Norges største, vel. Den som omfatter 15-20 prosent av den norske befolkningen?
Du er fremdeles i villrede? Du er i godt – i alle fall stort – selskap. For vår største minoritet er paradoksalt nok den som er lettest å glemme, selv om den har rettigheter og lovverk og utredninger i fleng. Jeg snakker om den femtedelen av oss som har en funksjonsnedsettelse. Selv i en tid der betydningen av mangfold og inkludering er gått opp for de fleste som skal sette sammen styrer, paneler, arbeidsgrupper eller programmer, blir de funksjonshemmede ofte oversett.
Da kulturminister Abid Raja nedsatte Ytringsfrihetskommisjonen i 2020, fremhevet han stolt dens bredde: «Kommisjonens medlemmer gjenspeiler mangfoldet i det norske samfunnet.» Mangfoldet inkluderte ingen funksjonshemmede. Kommisjonen har søkt å oppveie dette – gjennom et innspillsmøte, ved å supplere seg selv med leder for Norges Handikapforbunds Ungdom, Marianne Knudsen – og altså ved å løfte dette perspektivet særskilt frem i sin utredning.
Det var på sin plass. For hvordan står det egentlig til med funksjonshemmedes ytringsfrihet?
Det hadde ingen kartlagt. I vår laget Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) en rapport om temaet. Den viste flere utfordringer – blant dem usynliggjøringen i medier og andre steder. Kommisjoner, for eksempel. Noen utfordringer er velkjente også for andre minoriteter: hets, trakassering, hatefulle ytringer, negative holdninger og stereotypier, frykt og selvsensur. Flere er imidlertid unike: Funksjonshemmede får ikke tilgang til informasjon, de er fysisk utestengt fra de ytringsarenaene og transportmidlene alle andre har, de får ikke deltatt i det politiske liv, de får rett og slett ikke muligheten til å være samfunnsborgere på lik linje med oss andre.
Er du politiker, er det lettere å nå frem med budskapet ditt når du fremstår troverdig og verdig. Det siste er vanskeligere når du er avhengig av at noen løfter deg opp til talerstolen.
Mange diskusjoner om ytringsfrihet går på hvor mye rart folk skal ha lov å ytre. Men ytringsfriheten er vel så viktig for å sikre oss muligheten til å lytte til det andre ytrer. Slik at vi kan heie det frem, eller mobilisere mot det. Og slik danne oss selv som mennesker, få nye innsikter på vår søken etter sannhet, og være en del av det demokratiske fellesskapet som gjennom vedvarende ideutveksling bygger folkestyret vårt nedenfra, hver dag.
Manglende tilgang til informasjon er et betydelig hinder for funksjonshemmede. Det er fint med masse offentlig info og banktjenester på internett, men ikke fullt så fint for dem med synsnedsettelser og andre leseproblemer. Topp med radio og podkaster og demoer og foredrag – for dem som kan høre. Supert med seminarer og konferanser – hvis de er tilrettelagt for rullestolbrukere eller andre med nedsatt bevegelsesmulighet. Fint å komme seg til alle ytringsarenaene med kollektivtransport – hvis du ikke blir sittende igjen på perrongen fordi akkurat du bare ikke passer. Om du i det hele tatt kommer deg til perrongen uhindret av henslengte sparkesykler. Som du uansett ikke kan bruke. Det er en grunn til at felles forflytningsmidler kalles offentlig kommunikasjon.
Skal ytringsfrihetens fine begrunnelser realiseres, må flest mulig ulike stemmer brytes mot hverandre. For demokratiet, selvfølgelig – vi skal alle skal ha en likeverdig stemme, i direkte og overført betydning. Og for sannhetssøken. Vår personlige dannelse forutsetter at mange ulike stemmer kan høres. Vår egen, men også stemmene til dem som har andre perspektiver enn oss. En femtedel hører ikke sin egen. Hadde du funnet deg i det? Går vi glipp av deres stemmer, nedsettes vår felles funksjonsevne uansett.