I en prinsipiell sak om repatriering av egne statsborgere fra leirer i Nordøst-Syria, har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i storkammer konkludert med at Frankrike har brutt sine konvensjonsforpliktelser overfor to franske kvinner og deres tre barn. Dommen stiller krav til saksbehandling, men innebærer imidlertid ingen aktiv plikt for en stat til å hente hjem statsborgere i utlandet.
Det finnes fortsatt norske kvinner og barn i leirer i Syria som ikke kommer seg hjem til Norge. Norske myndigheters posisjon har vært at Norge ikke har plikt til å hjelpe dem med repatriering (hjemsendelse eller hjemhenting).
Les hele dommen Case of H.F. and others v. France her.
Case of H.F. and others v. France
Foreldrene til de franske kvinnene hadde brakt saken inn for EMD med tre påstander:
- at kvinnene og barna var omfattet av den franske stats jurisdiksjon fordi de var franske statsborgere, selv om de befant seg i leirer i Syria,
- at de forferdelige humanitære forholdene i leirene gjorde at manglende repatriering utgjorde et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 om umenneskelig og nedverdigende behandling,
- at manglende repatriering utgjorde brudd på retten til å vende tilbake til sin egen stat etter EMKs 4. tilleggsprotokoll artikkel 3, andre ledd.
EMD fant at EMK bare var krenket på det siste punktet, nemlig retten til å ikke bli nektet adgang til eget land. Bestemmelsen skal beskytte statsborgere av et land mot tvungen eksil. Frankrike ble ikke dømt fordi staten ikke hadde repatriert kvinnene og barna til Frankrike (det materielle spørsmålet), men fordi saksbehandlingen av forespørselen om repatriering ikke var tilfredsstillende. Ifølge EMD ga prosessen for dårlig vern mot vilkårlighet og forskjellsbehandling.
EMD tar i dommen stilling til flere prinsipielle spørsmål. EMD avviser at Frankrike har jurisdiksjon og dermed menneskerettsansvar for franske borgere som befinner seg i leirer i Syria. Domstolen slår også fast at verken EMK eller folkeretten for øvrig pålegger stater noen alminnelig plikt til repatriering av egne borgere. Dommen klargjør videre at europeiske stater ikke plikter å hente hjem sine statsborgere fra leirer i Syria for å beskytte dem mot krenkelser av EMKs rettigheter der (avsn. 198-203).
Domstolen behandler retten til å ikke bli nektet adgang til landet hvor man er statsborger inngående. Utgangspunktet er at staten ikke plikter å legge til rette for at en statsborger i utlandet skal kunne komme hjem. Situasjonen kan likevel stille seg annerledes under særlige forhold hvor manglende respons fra staten i praksis vil innebære tvungen eksil. I denne saken forelå det etter EMDs mening slike særlige forhold. For det første var det fremmet gjentatte forespørsler om repatriering i saken. For det andre var årsaken til forespørslene beskyttelse av fundamentale verdier, som vern mot en reell og umiddelbar trussel mot kvinnene og barnas liv og helse, som følge av forholdene i leirene. For det tredje var kvinnene og deres barn helt og holdent avhengige av franske myndigheter for å kunne forlate leirene og repatrieres, og for det fjerde hadde lokale myndigheter uttrykt vilje til å samarbeide om repatriering (avsn. 213). Gitt disse særegne forholdene, var det ifølge EMD en tilstrekkelig tilknytning til Frankrike til at domstolen kunne vurdere Frankrikes saksbehandling av retten til å vende tilbake til eget land i den konkrete saken.
Domstolen slo fast at statens forpliktelser etter bestemmelsen som hovedregel er negative – staten kan ikke nekte statsborgere å komme inn i riket, men behøver ikke å gjøre noe aktivt for å sikre denne rettigheten (avsn. 255-259). Storkammeret konkluderte med at bestemmelsen likevel kunne pålegge statene enkelte positive forpliktelser for å hindre at statsborgere ble satt i en situasjon av de facto tvungen eksil (avsn. 260). Slike plikter er svært snevre, og gjelder bare i unntakstilfeller. Domstolen konkluderte med at denne saken gjaldt et slikt unntakstilfelle hvor staten var forpliktet til å foreta seg noe aktivt, nemlig å behandle forespørselen om repatriering (avsn. 265-271). Storkammeret la særlig vekt på at det dreide seg om en trussel mot liv og helse.
Domstolen la videre til grunn at saksbehandlingen må være individuell og verne mot vilkårlighet. Domstolen uttrykte at en slik vurdering må foretas av et uavhengig organ, og må gi en begrunnelse som kan imøtegås. I saker som omhandler barn, må barnets beste og de særlige hensynene som gjelder for barn tas i betraktning (se avsn. 276). Domstolen konkluderte etter dette med at Frankrikes manglende saksbehandling av søknadene om repatriering derfor innebar et brudd på protokoll 4 artikkel 3 annet ledd.
Norske myndigheters posisjon
Det finnes fortsatt fire norske kvinner med fire barn i leirene i Syria. Norske myndigheters posisjon har vært at Norge ikke har plikt til å hjelpe dem med repatriering slik at de kan komme til Norge. Dommen fra EMD gir ikke de norske kvinnene rett til å bli repatriert til Norge. Derimot vil en konsekvens av dommen være at dersom de norske kvinnene ber om å bli repatriert, må norske myndigheter behandle forespørselen i tråd med kriteriene som EMDs storkammer har knesatt i dommen.
NIM har tidligere omtalt saken da EMD startet behandlingen i fjor: