Ytringsfrihet i litteraturen - Norges institusjon for menneskerettigheter

Selv om det er over femti år siden en bok ble forbudt i Norge, er det tidvis debatter om hvor langt ytringsfriheten til forfattere strekker seg.

Hvilken beskyttelse har litterære ytringer?

Det å uttrykke seg gjennom litteratur er en ytring som er dekket av ytringsfriheten.¹ Ytringsfrihetens tre begrunnelser – sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse – kan realiseres gjennom litteratur, og tidvis gjøre seg sterkt gjeldende for litterære verker.² Den europeiske mennskerettsdomstol (EMD) har uttalt at en roman er en form for kunstnerisk uttrykk, som er beskyttet av ytringsfriheten etter EMK artikkel 10 ved at den gir muligheten til å delta i offentlig diskusjoner om kulturell, politisk og sosial informasjon og ideer av alle slag. De som skaper eller distribuerer et verk, for eksempel av litterær karakter, bidrar til utveksling av ideer og meninger som er avgjørende for et demokratisk samfunn.³ Fordi romaner og andre litterære verker kan være skrevet i en rekke ulike stiler, og inneholde en viss overdrivelse og bruke både fargerike og uttrykksfulle språklige bilder, vil ikke bare det man skriver, men også de virkemidler man bruker være beskyttet av ytringsfriheten.⁴ Gjennom å lese litteratur kan vi også utvikle oss selv i møte med andres meninger og få bedre innsikt og delta i debatter om samfunnet er eller bør være. Litteratur kan derfor ofte ligge i kjernen av ytringsfriheten.⁵

Boksensur i Norge

Grunnloven § 100 oppstiller et rettslig, nesten absolutt vern mot forhåndssensur, for å tillate så mange ytringer som mulig kan brytes mot hverandre for å fremme ytringsfrihetens begrunnelser. Myndighetene har ikke ansvar for å gi et godkjent-stempel på hva slags bøker vi skal akseptere i samfunnet.⁶ Man vet ikke hva slags diskusjoner litterære verker kan bidra til før de slipper til i offentligheten. Men forfattere kan, som alle andre, bli stilt til ansvar for bøker de har skrevet, i ettertid.

I Norge har flere bøker gjennom tidene blitt forbudt. Hans Jægers bok «Fra Kristiania-Bohemen» og Christian Kroghs «Albertine» ble beslaglagt. Også «Uten en tråd» av Bjørneboe var forbudt, men forbudet ble senere opphevet.

I nyere tid har det vært saker som helt eller delvis har nådd rettsapparatet som knytter seg til spørsmål om forholdet mellom forfatteres ytringsfrihet og beskyttelse av retten til privatliv. Dette gjelder typisk såkalt virkelighetslitteratur, et fenomen som har vært hyppig debattert i offentligheten – hva er egentlig greit å skrive om? Selv om det er flere bøker om virkelighetslitteratur som har vært gjenstand for debatt, har ikke bøkene blitt forbudt.

Den rimelige balansen mellom privatliv og ytringsfrihet

Ytringsfriheten må tidvis balanseres mot andre menneskerettigheter, slik som retten til privatliv. Noen ganger er ikke skillene mellom det som er virkelighet og det som er fiksjon like klare. Tidvis er det også flere måter å tolke innholdet i en bok på. At litteratur kan være komplisert å tolke, kan gjøre det vanskelig å bygge et krav på at man for eksempel har blitt ærekrenket eller om noen har krenket privatlivets fred.

Høyesterett har behandlet en sak som gjaldt spørsmål om krenkelse av privatlivets fred ved utgivelse av en lokalhistorisk bok. Boken handlet om flere småbruk i en kommune, og i boken omtaler forfatteren også forholdet til sin tidligere ektefelle. Høyesterett kunne ikke se at omtalen i boken er rettsstridig, selv om fremstillingen – i tråd med forfatterens egen erkjennelse – burde vært annerledes. Det ble pekt på at opplysningene som formidles, ikke er spesielt følsomme. Det var heller ikke benyttet nærgående formuleringer eller nedsettende karakteristikker.⁷ Selv om retten hadde forståelse for at saksøker reagerte på at detaljene fra samlivet ble utgitt i bokform flere år etter samlivsbruddet og forfatteren også hadde innrømmet at han kunne brukt en annen skrivestil, var ikke omtalen rettsstridig. ⁸

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har også behandlet flere saker som har handlet om spørsmålet om forfattere, gjennom bruk av ytringsfriheten i sine verk, har krenket til retten til privatliv for de som ble omtalt i boken eller deres nærstående.⁹ Saken Lindon, Otchakovsky-Laurens and July v. Frankrike gjaldt en forfatter og en forlegger som ble idømt bot for ærekrenkelser for ytringer fremsatt i novellen «Jean-Marie Le Pen on Trial». Selv om det i novellen var brukt fiksjonskarakterer, bygde den også på reelle hendelser, slik som et nazistisk drap. De fiksjonelle i boka stilte spørsmål om Le Pens ansvar for drapet. EMD uttalte at litterære ytringer er essensielle for demokratiske samfunn og at ytringsfriheten ikke er absolutt, men at unntakene må tolkes strengt, og behovet for eventuelle begrensninger må være overbevisende.¹⁰ Videre skrev EMD at det i vurderingen av inngrepet i ytringsfriheten bør tas i betraktning at en roman er en form for kunstnerisk uttrykk som, selv om den potensielt opprettholder leserkretsen i en lengre periode, generelt appellerer til en relativt smal offentlighet sammenlignet med trykte medier.¹¹ EMD kom under dissens 11–4 til at det forelå et brudd på forfatterens rett til å ytre seg etter artikkel 10.

En annen sak fra EMD er Jelsevar mfl. v. Slovenia. Klagerne mente at Slovenia ikke hadde sikret retten til privatliv etter at en kvinne hadde skrevet en roman hvor familie ble omtalt på en liten flatterende måte. Klageren mente boken handlet om hennes egen familie, og anla sak mot forfatteren, men uten å bli hørt av nasjonale domstoler. EMD uttalte at for at retten til privatliv etter artikkel 8 skulle komme til anvendelse, måtte angrepet mot personlig ære og omdømme være av et visst alvor og ha blitt utført på en måte som forårsaker skade på utøvelsen av retten til respekt for privatlivet.¹² Retten uttalte også at i tilfeller hvor en persons omdømme har blitt påvirket av utgivelse av en bok, har domstolen slått fast at retten til respekten for privatlivet må balanseres mot retten til ytringsfrihet og at dersom de nasjonale domstoler gjør dette i tråd med de momenter EMD har oppstilt, skal det sterke grunner for at EMD overprøver disse vurderingene.¹³ EMD la blant annet vekt på at domstolen hadde vektlagt hvordan historien ville fremstå for en alminnelig leser, og vektla at boken ikke var skrevet som biografi, men som fiksjon. EMD fant at ryktet til de berørte ikke ble alvorlig påvirket av boken, og avviste klagen. ¹⁴

EMD har også behandlet saker som gjelder reaksjoner på bøker som ikke er knyttet til reelle hendelser eller personer.¹⁵