Ytringsfrihet i journalistikken - Norges institusjon for menneskerettigheter

Den frie pressen er bærebjelken i en demokratisk rettstat.

Hvilken beskyttelse har journalistiske ytringer?

Journalistenes ytringsfrihet eller pressefriheten er en sentral del av ytringsfriheten, som er beskyttet av Grunnloven § 100, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19 ¹ Pressen spiller viktige samfunnsroller som offentlig vaktbikkje, informasjonskanal og tilrettelegger for en åpen og opplyst offentlig samtale. På den måten kan man også si at pressen er viktig for ytringsfriheten. Disse rollene er av vesentlig betydning for å realisere og sikre de individuelle og kollektive hensynene bak ytringsfriheten: Sannehetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det er ikke tilstrekkelig at myndighetene ikke griper inn i pressens arbeid og frihet, men må også sørge for tilstrekkelige rammebetingelser, herunder mediemangfold. Det fremgår av Grunnloven § 100 sjette ledd at «[d]et påligger statens myndigheter å legge til rette for en åpen og opplyst samtale». Viktige verktøy som et solid kildevern og innsynsrett er fundamentale forutsetninger for at pressen skal kunne oppfylle sine funksjoner.

Kildevernet som en del ytringsfriheten

Uten et solid kildevern kan ikke pressen ivareta sine viktige samfunnsroller. Kildevernet er ikke bare begrunnet i hensynet til kilden eller mediene, men i hensynet til samfunnet som helhet. Dette betyr at kildevernet ikke må (mis)forstås som et privilegium for journalister. Dersom potensielle kilder ikke har tilstrekkelig tillit til at deres anonymitet vi bli ivaretatt, vil det kunne svekke pressens kildetilfang generelt (gi en «chilling effect») – med de negative konsekvenser det vil ha for pressens mulighet til å utøve sine nevnte oppgaver på vegne av samfunnet.

Det kan likevel oppstå tilfeller hvor myndighetene griper inn i pressens kildevern. Da må de tre vilkårene for inngrep i ytringsfriheten være oppfylt. Inngrepet må ha hjemmel i lov, ivareta et legitimt formål og inngrepet må være nødvendig for å ivareta formålet.

Praksis fra EMD viser at nødvendighetsvurderingen her er svært streng. Kildevern er et område hvor EMD foretar en relativ intens prøving av nødvendighetsvilkåret. Tidligere i år kom to viktige avgjørelse fra EMD i storkammer som gjaldt britisk og svensk etterretningstjenestens masseinnsamling av data, hvor EMD vurderte forholdet mellom nasjonal sikkerhet på den ene siden og retten til privatliv og ytringsfriheten på den andre siden. EMD konkluderte med at det britiske systemet var i strid med ytringsfriheten (kildevernet).²

Terskelen for å gripe inn i kildevernet er at inngrepet må være «justified by an overriding requirement in the public interest». Som følge av hvor inngripende slike systemer er og dets iboende misbrukspotensial, legger domstolen stor vekt på at systemet må ha tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier, først og fremst en forutgående kontroll av en domstol eller lignende av om den høye terskelen for inngrep er oppfylt. EMD konkluderte med at det britiske systemet kunne potensielt svekke pressens kildetilfang generelt, og etterlyste mer åpenhet om prosessen for å innhente data og krevde at behandling av journalistisk materiale måtte autoriseres på forhånd av en domstol eller et lignende uavhengig organ.³

Disse dommene har hatt direkte betydning for vår egen e-tjenestelov. De delene av den nye etterretningsloven som handlet om tilrettelagt innhenting ble utsatt i påvente av disse dommene. En analyse foretatt av en arbeidsgruppe i Forsvarsdepartementet har blant annet konkludert med at det er behov for å utrede videre om e-tjenesteloven inneholder tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier for å hindre myndighetenes tilgang til kildeidentifiserende materiale.

I 2015 behandlet Høyesterett en sak hvor politiet under etterforskning hadde foretatt beslag av upublisert filmmateriale hos en dokumentarfilmskaper.⁴ Saken dreide seg om filmskaperen hadde rett til å verne sine kilder fra råopptak til en film om Syria-farere. Høyesterett konkluderte med at kildene var vernet, på samme måte som vernet mellom en journalist og en kilde. Dommen ble Columbia University i New York tildelt «Columbia Global Freedom of Expression Prize» våren 2016.⁵

Innsynsretten som en del av ytringsfriheten

Innsynsretten er et av, om ikke det viktigste verktøyet journalister har for å få tak i informasjon om myndighetsutøvelsen. Prinsippet om åpenhet eller offentlighet er grunnlovsfestet i Grunnloven § 100 femte ledd. For eksempel er forvaltningens saksdokumenter i utgangspunktet offentlige, folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner skal i utgangspunktet holde møtene sine for åpne dører og domstolene skal i utgangspunktet avvikle rettsmøtene sine for åpne dører. I praksis benytter pressen seg av offentleglova som et viktig grunnlag for å innhente informasjon om myndighetsutøvelsen av forvaltningen.

EMD har slått fast at innsyn i dokumenter hos det offentlige er en del av ytringsfriheten etter EMK.⁶

«In view of the interest protected by Article 10, the law cannot allow arbitrary restrictions which may become a form of indirect censorship should the authorities create obstacles to the gathering of information. For example, the latter activity is an essential preparatory step in journalism and is an inherent, protected part of press freedom».

Denne saken gjaldt innsyn i domstolens saksdokumenter i Ungarn. EMD konkluderte med at innsynsnektelsen var et brudd på ytringsfriheten.

Unntak fra offentlighet krever særlig hjemmel. Det er derfor ikke anledning til å unnta et dokument fra offentlighet på rent skjønnsmessig grunnlag. Lovbestemt taushetsplikt er for eksempel et viktig unntak fra innsynsretten. Også regler om personvern kan stå i et spenningsforhold til innsynsretten. Foreligger det en unntaksregel, har likevel forvaltningen plikt til å vurdere meroffentlighet, jf. offentleglova § 11. Unntak fra hovedregelen om at offentlige dokumenter skal være offentlig, må derfor begrunnes konkret.

Under koronapandemien har offentlighetsprinsippet blitt utfordret for eksempel i forbindelse med muligheten til å være fysisk til stede i møter i folkevalgte organer samt rettsmøter i domstolene.⁷

Den presserende pressefriheten

I NOU 2019: 10 beskrives pressefriheten som «medienes rett til å informere, omtale, og kontrollere eget medium uten noen form for forhåndssensur, verken fra offentlige myndigheter, eiere eller andre».⁸ Forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100 fjerde ledd utgjør en viktig forutsetning for at journalister får realisert sin rolle.

I henhold til organisasjonen Reporters Without Borders (RWB) sin pressefrihetsindeks havner Norge på førsteplass av 180 land, som viser at pressefriheten i Norge har gode kår mål opp mot situasjonen i andre land. Blant faktorene som evalueres er mediemangfold, uavhengighet, lovverk og sikkerhet for journalister.

Utenfor Norges grenser er journalistenes kår mer truet, og i mange land er det direkte livsfarlig å være journalist. RWB rapporterer kontinuerlig om overgrep mot journalister, og ifølge deres funn har 23 journalister til nå i 2021 blitt drept.

Pressefrihet er symbolet på demokrati og åpenhet. Selv om norsk presse er fri for sensur og politisk press, blir også norske journalister utsatt for trakassering. Dette og mer diskuteres med Kadafi Zaman i NIMs podcast Ytringsfrihet i 100 og 10.