Ytringsfrihet i idretten - Norges institusjon for menneskerettigheter

Ytringsfriheten gjelder for idrettsutøvere som for alle andre. Likevel har idretten tidvis fått et rykte på seg for å være en ganske lukket arena, som i liten grad har lagt til rette for åpenhet og et godt ytringsklima.

Hvorfor er ytringsfrihet i idrett viktig?

Ytringsfriheten som menneskerettighet gjelder i idretten som i samfunnet ellers. Ytringsfriheten er en nødvendig forutsetning for både samfunnets og den enkeltes utvikling. ¹

Svært mange av oss vil ha vært involvert i idrett i løpet av livet, enten det er som deltaker, foresatt eller som supporter. I idretten gjelder en sterk lojalitetstankegang. Det kan være til laget, organisasjonen eller idretten som sådan. Sosiale normer, hierarkier og lagånd kan ende opp med å gå på bekostning av å tørre eller ønske å ytre seg om avvikende syn, varsle om misligheter eller si ifra om at noen har blitt dårlig behandlet. Ytringsfriheten omfatter også friheten til å tie, men det kan være viktig at idrettsaktører bruker stemmen sin.

Det er en fordel både for idrettssamfunnet og samfunnet generelt at de som har fagkunnskap og innsikt, deler sine synspunkter og eventuelle kritiske vurderinger, for å gjøre debatten og beslutningsprosessene om temaer i idretten så informerte som mulig. En åpenhetskultur kan også øke allmennhetens og medlemmenes tillit til systemet gjennom økt trygghet om at misligheter (som for eksempel maktmisbruk overfor barn og unge, økonomisk kriminalitet eller trakassering) kommer frem i lyset. En åpenhetskultur vil i seg selv kunne være en kontrollmekanisme for å motvirke myndighetsmisbruk og misligheter.

Idrettens aktører kan også målbære stemmer i samfunnsdebatten generelt, for eksempel for minoriteter. I den senere tid er det flere eksempler på at idrettsutøvere bruker sin ytringsfrihet og deltar i samfunnsdebatten for endringer. Et eksempel er Black Lives Matter-markeringen der blant annet fotballspillere har gått ned på kne før kamper (både i USA og England). Et annet eksempel er da den engelske fotballspilleren Marcus Rashfords engasjement fikk britiske myndigheter til å snu når det gjaldt finansiering av skolemat til barn i familier med lav inntekt.² Eller da idrettsforbundet fordelte pengene som skulle fordeles både OL- og Paralympics-utøvere kun til OL-utøvere, men senere endret sin beslutning etter å ha hørt på kritikken for avgjørelsen fra blant annet Stiftelsen VI og Birgit Skarstein.³

Ulovlige ytringer på idrettsarenaer

Som ellers i samfunnet, er det også i idretten ulovlig å fremsette hatefulle ytringer eller trusler. Slike ytringer er straffbare.⁴

En hatefull ytring er en ytring som truer, forhåner, fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt overfor en person eller gruppe personer på grunn av deres hudfarge, religion, homofile orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne. Bestemmelsen omfatter altså kun ytringer som retter seg mot noen basert på disse vernede grunnlagene. For å avgjøre om ytringen oppfyller vilkårene for å være straffbar, må ytringen først tolkes for å fastlegge dens meningsinnhold. Det avgjørende for tolkningen av ytringen er hvordan en alminnelig person ville forstått ytringen utfra konteksten den er fremsatt i.⁵ Terskelen for hva som er straffbart, er høyere enn hva man kan få inntrykk av etter å ha lest lovteksten i § 185. Det gjelder en relativt rommelig følelse for smakløse ytringer, også utenfor ytringsfrihetens kjerneområde.⁶ Ytringen må være kvalifisert krenkende.⁷ Det kan være ytringer som innebar en grov nedvurdering av noens menneskeverd eller som gir sin tilslutning til eller oppfordrer til vold mot noen basert på de oppstilte diskrimineringsgrunnlagene.⁸

I fjor ila Sør-Øst politidistrikt en mann i slutten av 40-årene, en frivillig vakt på Sandefjords fotballstadion, bot for å ha ropt «apekatt» til Vålerengaspilleren Ousmane Camara.⁹ Idretten i Norge utarbeidet veiledere med tanke på forebygging og behandling av saker som gjelder rasisme og diskriminering.¹⁰

Selv om det finnes få saker i det norske rettsapparatet som gjelder hatefulle ytringer i idretten, er det ikke en ukjent problemstilling internasjonalt. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har behandlet en sak mot en fotballspiller, Simunic v. Kroatia¹¹, som gjaldt spørsmål om en fotballspiller som ble straffet for hatefulle ytringer hadde fått sin ytringsfrihet etter EMK artikkel 10 krenket. Han hadde istemt i en fascistisk hilsen med tilskuerne under en landskamp. EMD understreket at ytringsfriheten var essensielt for demokratiske samfunn og at den også beskytter ytringer som sjokkerer, fornærmer og forstyrrer oss.¹² Domstolen viste også til konvensjonens artikkel 17 som oppstiller et forbud mot misbruk av rettighetene i konvensjonen. Domstolen uttalte at et avgjørende poeng ved vurderingen av om uttalelser, verbale eller ikke-verbale, ikke nyter beskyttelse etter 10 på grunn av artikkel 17, er om uttalelsene retter seg mot konvensjonens underliggende verdier, for eksempel ved å røre opp hat eller vold, og om klageren med henvisning til ytringsfriheten i artikkel 10 deltar i en aktivitet eller utfører handlinger rettet mot ødeleggelsen av rettighetene og frihetene som er nedfelt i konvensjonen. Samtidig understreket domstolen at artikkel 17 kun skal reserveres til de eksepsjonelle tilfeller. ¹³ EMD kom til at behandlingen nasjonale myndigheter hadde gjort var i tråd med vilkårene for å gjøre inngrep i ytringsfriheten etter EMK artikkel 10 nr. 2. Ytringsfriheten til fotballspilleren var derfor ikke krenket.

Særlig om idrettens egne regler for ytringer

I idretten gjelder egne regler som får betydning for ytringsklimaet i idretten. Norges idrettsforbund har egne skjønnsmessige regler som kan ramme ytringer.¹⁴ NIF-loven § 11-4 har flere bestemmelser som kan ramme ytringer som er ansett ulovlige i idretten. Bestemmelsens bokstav b omfatter bl.a. seksuell trakassering og uredelig eller uhøvisk opptreden, bokstav e uriktige eller villedende opplysninger, bokstav i diskriminerende eller hatefulle ytringer og bokstav j skade på idrettsarbeidet eller idrettens anseelse. Idrettens domsorganer har slått fast at disse reglene skal tolkes innskrenkende i lys av ytringsfriheten.¹⁵ NIF-lovens bestemmelse om hatefulle ytringer har langt på vei samme innhold som den i straffeloven, og ifølge lovforslagets begrunnelse skal det ha samme innhold som tilsvarende begreper i straffeloven.¹⁶ Samtidig er det er noen forskjeller i ordlyden i NIF-loven og straffeloven som gir førstnevnte et videre nedslagsfelt, blant annet er kjønn inntatt som diskrimineringsgrunnlag i NIF-loven § 4-11.

Som ved tolkning av ytringer ellers, kan kontekst også være relevant på ulike idrettsarenaer.¹⁷ Fordi idretten er internasjonal, kan det også oppstå uenigheter om hvordan ord skal tolkes og forstås. Et eksempel på dette er da Manchester United-spiller Edinson Cavani i desember 2020 ble straffet av det engelske fotballforbundet for en kommentar i sosiale medier. Cavani hadde takket en venn for en kampgratulasjon med «Gracias Negrito». Cavani slettet kommentaren etter kort tid da han ble kjent med at den kunne bli tatt ille opp. Det engelske fotballforbundet (FA) mente likevel at kommentaren var «insulting, abusive, improper and brought the game into disrepute» og en «aggravated breach» fordi den viste til hudfarge. Straffen ble kritisert av flere for å være unyansert og ikke ta hensyn til kontekst og intensjon, blant annet fordi «Negrito» ble anført være et vanlig uttrykk blant venner i Latin-Amerika.

Et annet internasjonalt eksempel på en ytringsfrihetsgrense i idretten er den internasjonale olympiske komités regel 50 («rule 50») som slår fast at det ikke er lov med politisk budskap på olympiske arenaer eller under seremonier. Formålet med bestemmelsen er å beskytte sporten og de olympiske lekers nøytralitet. Samtidig, er regelen omdiskutert, og har vært det helt siden sprinterne John Carlos og Tommie Smith ble utvist fra OL i 1968 etter å ha hevet knyttneven under medaljeseremonien til støtte for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen.

Et tredje eksempel på en internasjonal ytringsgrense er FIFAs utstyrsreglement som forbyr visning av politiske, religiøse eller personlige meldinger på drakter mv. Regelen kom i fokus i forbindelse med det norske herrelandslagets t-skjorte-markering for menneskerettigheter i starten av kvaliken til fotball-VM i Qatar. Markeringen ble deretter fulgt opp av blant annet det tyske landslaget.

Manglende åpenhet i rettsprosesser

Et sideliggende tema knyttet til ytringskulturen i idretten gjelder åpenhet og offentlighet i rettsprosser. Dette var tema i Mutu og Pechstein v. Sveits, en sak som gikk for den EMD.¹⁸ Adrian Mutu og Claudia Pechstein ble ilagt reaksjoner på bakgrunn av at de begge hadde testet positivt i dopingkontroll. Begge mente behandlingen de fikk i idrettens voldgifsdomstol – CAS ikke var i tråd med rettighetene etter EMK artikkel 6. Pechtein hadde blant annet klaget over at høringen ikke var offentlig, og at det medførte at høringen ikke ble gjennomført på en objektiv måte.¹⁹ EMD kom til at mangelen på offentligheten under rettergang i CAS var et brudd på klagerens rettigheter etter EMK artikkel 6.²⁰ Etter EMDs avgjørelse har CAS’ regler blitt endret til å åpne for offentlige høringer dersom en part ønsker det og det er tale om en sak av disiplinær karakter.²¹I Norge er forhandlingene for NIFs domsorganer i utgangspunktet offentlige. Det samme er rettsavgjørelsene.