Kronikk av Gro Nystuen, assisterende direktør ved NIM. Opprinnelig publisert i Vårt land 29. september 2021.
Religionsfrihet forsvarer ikke bare retten til å tro, men også retten til å fremme religionskritikk. Likeverd, uavhengig av tro, er dypt forankret i menneskerettighetene og bør fortsette å være det.
I en kronikk i Vårt land den 27. september argumenterer Rudi Kessel for at religionsfriheten er overflødig fordi den allerede dekkes av samvittighetsfrihet, forsamlingsfrihet og ytringsfrihet. Han mener at religionsfriheten er vanskelig å håndheve fordi religionsbegrepet er subjektivt og diffust. Forfatteren etterlyser debatt om avskaffelse av religionsfriheten. Debatt er alltid bra, men vi mener at religionsfriheten har en viktig og selvstendig betydning utover eventuell overlapp med andre menneskerettigheter.
Ediktet i Nantes
Religionsfrihet og ytringsfrihet har vært uløselig knyttet sammen i hele vår moderne tidsperiode. I 1598 kom det såkalte ediktet i Nantes, som avsluttet religionskrigene mellom katolikker og protestanter (hugenotter), som hadde herjet i Europa i nesten et halvt hundre år. Ediktet foreskrev at heretter skulle protestanter kunne ytre seg om sin religiøse overbevisning og utøve den offentlig (riktignok med visse begrensninger), uten å bli gjenstand for forfølgelse, drap, tortur osv. Religionsfriheten var med andre ord meningsløs uten ytringsfriheten, og til sammen ble innføringen av disse to rettighetene løsningen på et enormt samfunnsmessig problem. Historien om ediktet i Nantes er kun en liten flik av religionsfrihetens historie. Det har vært mange tilbakeslag. Historien illustrerer likevel godt hvordan religions- og ytringsfrihet henger sammen.
Beskytter blasfemiretten
Kjernen i ytringsfriheten er retten til å ytre seg uten å risikere straff og sanksjoner. Dette omfatter ytringer om egen og andres religion. Religionsfriheten verner om en særlig type tanke- og uttrykksfrihet, den som er knyttet til religiøse overbevisninger. Som Kessel noterer, er religion subjektivt, og én persons religion kan være en annens blasfemi. Det innebygde dilemmaet er at (de fleste) religiøse personer oppfatter sin religion som den objektive sannhet. Religionsfriheten tillater at den enkelte både kan tro på sin objektivt sanne gud, samtidig som man må akseptere at andre personer har andre guder. De fleste religiøse personer vil mene at de andre tar feil, men må likevel forholde seg til deres rett til «vantro».
Religionsfrihet impliserer altså ikke bare retten til å tro, men også retten til direkte eller indirekte å fremme religionskritikk, for eksempel gjennom å ha en annen religion, gjennom å eksplisitt kritisere en bestemt religion, eller gjennom satire, brenning av hellige skrifter eller annen blasfemi. Kessel er bekymret for at religionsfriheten legitimerer krenkelseskulturen, men det forholder seg motsatt: religionsfriheten beskytter nettopp retten til å utøve sin religion eller ytre seg om andres religion, også på måter som fører til at noen blir krenket. På samme måte som religion, er blasfemi subjektivt. Etter Muhammed-karikaturstriden i 2006 etablerte en rekke av verdens muslimske land et blasfemi-observatorium for å følge med på tiltak som oppfattes som blasfemi i den muslimske tro. Religionsfriheten utgjør et forsvar, ikke bare for religionsutøvelse, men også mot anklager om blasfemi. FN-organer har med utgangspunkt i religionsfriheten tatt til orde for at stater bør fjerne nasjonale blasfemi-forbud.
Diskriminerer ikke
Kessel anfører framveksten av tulle-religioner som et argument mot religionsfrihet. Kan pastafarianere (kirken av det flygende spagettimonster), tilbedere av «the Force» (Star Wars) og religionen «Alt som er» ha krav på statsstøtte? Her må det skilles mellom religionsfrihet på den ene siden og rett til statsstøtte til å utøve religion på den andre. Dette er to forskjellige ting. Hva slags kriterier en stat har for å finansiere ulike religiøse grupper over statsbudsjettet, vil i stor grad være overlatt til myndighetenes skjønnsutøvelse.
Da FN i 1948 vedtok den universelle menneskerettighetserklæringen var religionsfriheten en sentral rettighet sammen med bl.a. ytringsfrihet, samvittighetsfrihet og forsamlingsfrihet. Den er nedfelt i en rekke senere menneskerettighetskonvensjoner, som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter og FNs barnekonvensjon for å nevne noen. Rettigheten betyr i praksis at alle fritt kan utøve sin religion (eller la være) og at staten ikke kan påtvinge noen en bestemt religion eller forby enkelte (eller alle) religioner. Religionsfriheten innebærer også retten til å endre sin religion, eller til å forlate den. Det stemmer derfor ikke, som Kessel antyder, at religionsfriheten legger «en kime til diskriminering av ateister og agnostikere».
Uaktuelt
Slett ikke alle land har full religionsfrihet. I mange stater er religionsfriheten under økende press. De universelle menneskerettighetene er imidlertid klare på at alle mennesker har krav på religionsfrihet. Statene er forpliktet til å gjennomføre dette og må stå til ansvar i FN og andre fora hvis religionsfriheten brytes. Det samme gjelder ytringsfrihet, forbudet mot tortur og slaveri, eller retten til rettferdig rettergang, for å nevne noen få sentrale menneskerettigheter. Å gå tilbake til tegnebrettet for å fjerne religionsfriheten fra de internasjonale menneskerettighets-instrumentene er lite aktuelt. Det er vanskelig å se for seg noe forslag som ville falle tyngre til bakken i FN eller Europarådet eller andre mellomstatlige organisasjoner enn opphevelse av religionsfriheten.
Vi er enige med Kessel i at religiøse uttrykk, ytringer og tradisjoner i stor grad vil beskyttes av ytringsfriheten og forsamlingsfriheten. Men religionsfriheten har også en annen dimensjon. Den tar utgangspunkt i at det finnes flere religioner og anerkjenner dermed implisitt religioners subjektive karakter. Denne grunnleggende erkjennelsen kom verdenssamfunnet sammen fram til i de første årene etter annen verdenskrig, en krig hvor religionsforfølgelse hadde vært en hovedingrediens i folkemordet på millioner av jøder. Likeverd, uavhengig av religion eller tro, ble dermed en bærebjelke i menneskerettighets-arkitekturen og bør fortsatt være det.