Som et minstekrav bør staten vurdere barns beste som et «grunnleggende hensyn».
Av Jenny Sandvig, fagdirektør i NIM. Opprinnelig publisert i Morgenbladet 24. august 2021.
Klimaendringer forårsaket av fossile brensler truer menneskerettigheter som retten til liv, fysisk integritet og eiendom. Norge har siden 1990 sluppet ut omtrent 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter nasjonalt, og eksporterer omtrent 500 millioner tonn CO2-ekvivalenter i olje og gass hvert år. Forbrenning i utlandet utgjør over 95 prosent av olje- og gassutslippene. Ved elektrifisering av sokkelen vil de utgjøre nær 100 prosent. Hvilket ansvar har Norge etter menneskerettighetene for disse utslippene?
Et første svar finner vi i Grunnloven. I utgangspunktet gir Grunnloven ikke vern mot handlinger og skade i utlandet, men Høyesterett har lagt til grunn at dersom virksomheter som norske styresmakter har direkte innvirkning på, gjør skade i Norge, må det trekkes inn etter Grunnloven paragraf 112. Et eksempel på det, ifølge Høyesterett, er forbrenning av norskprodusert olje og gass i utlandet. Det er fordi myndighetene har direkte innvirkning på utslippet; foruten tillatelse fra staten til utvinning ville forbrenning i utlandet vært umulig. Videre forårsaker utslippene utvilsomt skade i Norge.
Staten må derfor vurdere klimaskaden som vil følge av eksporterte utslipp fra olje og gass. Et omtvistet spørsmål i det såkalte klimasøksmålet var om slike utslipp må vurderes allerede før et område åpnes for leting. Høyesteretts flertall konkluderte at anslag over funn var for usikre på dette stadiet, men fremholdt at eksporterte utslipp må vurderes før det gis tillatelse til å hente opp påviste forekomster av olje og gass.
Ytterligere svar kan finnes i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). EMK gir ingen rett til miljø som sådan, men forplikter statene til å sikre mot risiko for tap av liv og helse ved å iverksette tiltak som er nødvendige og tilstrekkelige for å avverge overhengende farer. Denne plikten gjelder også risiko for livstruende og helsefarlige klimaendringer. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har rett nok ikke vurdert skade fra klimagassutslipp ennå, men hastebehandler to slike saker nå. Samtidig har nederlandsk høyesterett, den tyske forfatningsdomstolen og en belgisk tingrett slått fast at klimaendringer truer retten til liv og fysisk integritet, og forplikter til utslippskutt for å avverge oppvarming over 1,5 til godt under 2 grader. For å overholde rettighetene, måtte statene kutte sine territorielle utslipp med minst 20 eller 25 prosent i perioden 1990–2020. Tyskland, som overoppfylte dette kravet, ble pålagt å spesifisere årlige kutt etter 2030 for å nå nullutslipp snarest mulig.
Norge har fra 1990 til 2020 kuttet territorielle utslipp med kun 3,9 prosent, og ikke spesifisert fremtidige årlige kutt etter 2030. Høyesterett har ikke tatt stilling til om staten dermed bryter menneskerettighetene. Norge har rett nok kjøpt internasjonale kvoter som skal tilsvare 30 prosent kutt rett før 2020. Gitt at de territorielle utslippene knapt er redusert, og eksportutslippene fra olje og gass bare har økt i perioden, er det likevel tvilsomt om det ville stått seg.
Hvordan EMD vil vurdere Norges utslipp får vi kanskje en pekepinn på i en klagesak fra Portugal. Klagen retter seg mot flere land, herunder Norge, og gjelder blant annet våre eksportutslipp av olje og gass. Det er usikkert om saken blir realitetsbehandlet, men om så skjer, reiser den spørsmål om europeiske stater kan holdes ansvarlig for skogbranner og hetebølger i Portugal. Ved andre former for grenseoverskridende krenkelser har EMD uttalt at statene har plikt til å samarbeide om å avverge risikoen innad i Europa. Når det gjelder klimagassutslipp spesielt, har den tyske forfatningsdomstolen uttalt at Tyskland kan ha et ansvar etter sin grunnlov for å kutte klimagassutslipp for å avverge dødelige eller helseskadelige klimaendringer også utenfor riket.
Etter folkeretten er statene forpliktet til ikke å volde skade på andre land, for eksempel ved å eksporterte utslipp under statens kontroll. FNs rammeavtale for klimaendringer, som Parisavtalen er en del av, bygger på denne plikten. Den tekniske beregningsmåten for utslipp etter Parisavtalen, der hver stat svarer for territorielle utslipp, kommer i tillegg. Det er altså ikke slik at Parisavtalen fritar Norge fra ansvar for skade i utlandet forårsaket av territorielle og eksporterte utslipp. Ettersom EMK skal tolkes i harmoni med internasjonal rett, kan det ikke utelukkes at EMD vil holde Norge ansvarlig for klimaskade forårsaket innad i Europa, også ved forbrenning av eksportert olje og gass.
Et tredje svar på spørsmålet om ansvar finner vi i rettighetene til de yngste blant oss. Utslipp fra norsk olje og gass vil utsette våre barn for alvorlige konsekvenser over deres levetid, uavhengig av hvor sluttforbrenningen skjer. Flere regelsett kan gi barn krav på beskyttelse mot slik skade. Barn har for eksempel en særlig rett til personlig integritet etter Grunnloven, begrunnet i sin sårbarhet og avhengighet av voksne. Staten har også plikt etter FNs barnekonvensjon til å sikre barns rett til helse mot miljøforurensning. FNs barnekomité har derfor bedt Norge beskytte barn mot negative virkninger av fossilutvinning.
Likebehandling på tvers av generasjoner kan også gi barn krav på beskyttelse mot utslippsbeslutninger i dag som irreversibelt griper inn i deres fremtidige rettigheter. Et slikt intertemporært likebehandlingskrav begrunner den tyske forfatningsdomstolens konklusjon om at barn og fremtidige generasjoner i Tyskland har et grunnlovsvern mot beslutninger i dag som bruker opp karbonbudsjettet og ugjenkallelig påfører dem en radikal kuttbyrde som innskrenker deres friheter i morgen. Tilsvarende kan man kanskje si om tillatelser til å hente opp og eksporterte store mengder olje og gass med gyldighet flere tiår frem i tid, og virkning for klimaet i århundrer.
En plikt til å beskytte barn mot fremtidig skade fra territorielle og eksporterte utslipp kan også følge av vanlige aktsomhetsregler. Tingretten i Haag bygget på aktsomhet, da den dømte Shell til å kutte sine utslipp, inklusive fra forbrenning av solgt olje og gass i utlandet, med minst 45 prosent innen 2030. Den føderale domstolen i Australia bygget også på ulovfestede normer for aktsomhet, da den konkluderte at myndighetene må beskytte australske barn mot personskade over deres levetid ved beslutninger som kan åpne for 100 millioner tonn i eksporterte CO2-utslipp fra en kullgruve over dens driftsperiode. Det er fordi Australia kan bestemme om kullet forblir under bakken eller hentes opp for forbrenning i utlandet, og fordi det er en «rimelig forutsigbar risiko» for at så store utslipp kan utløse vippepunkter som kan medføre oppvarming til 4 grader, med dødelige hetebølger og branner innen 2100. Det er verdt å merke seg at utslippene det var tale om i den saken utgjør kun én femtedel av de årlige utslippene fra eksportert norsk olje og gass.
Dommene fra Nederland og Australia er anket. Erkjennelsen av at enkelttillatelser til fossil utvinning kan være tua som tipper lasset og forårsaker katastrofale klimaendringer, har imidlertid vidtrekkende betydning. FNs klimapanel har understreket hvordan hvert tonn CO2 øker risikoen for vippepunkter, herunder en katastrofal kollaps av den nordatlantiske havstrømmen som Golfstrømmen er en del av. Som et minstekrav bør staten derfor vurdere og legge vekt på barns beste som et «grunnleggende hensyn» i beslutninger om å utvinne olje og gass til forbrenning. Det følger av Grunnloven, men følges ikke i dag.
Statens ansvar vil bare avtegne seg klarere i tiden som kommer. Rettsutviklingen internasjonalt viser at den rettslige risikoen allerede er betydelig.