Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i storkammer kom 10. desember med avgjørelse i saken Abdi Ibrahim mot Norge. Saken har tidligere vært behandlet av EMD i kammer, som i desember 2019 kom til at Norge hadde krenket klagerens rett til familieliv etter EMK artikkel 8. Klageren anket saken inn for storkammeret i EMD for å få prøvet spørsmålet om retten til religionsfrihet mer inngående. Storkammeret kom i sin avgjørelse til samme resultat som i den opprinnelige dommen.
Sakens bakgrunn
Saken gjaldt en ung muslimsk mor som kom til Norge i 2010 med et noen måneder gammelt barn. Etter akuttvedtak og senere vedtak om omsorgsovertakelse ble barnet da det var ti måneder plassert i fosterhjem hos en kristen familie, og mor ble gitt samvær med barnet fire ganger i året à to timer, med mulighet for barneverntjenesten til å føre tilsyn. Mor klaget saken videre til tingretten, som opprettholdt vedtaket om omsorgsovertakelse, men justerte samværet til seks ganger i året à en time, blant annet fordi barnet skulle opprettholde kontakt med sitt kulturelle opphav og fordi det var usikkert om mors omsorgsevne ville bedre seg. I 2013 begjærte barnevernstjenesten at mor skulle fratas foreldreansvaret og at fosterforeldrene skulle få adoptere barnet. Fylkesnemnda fattet vedtak om adopsjon, som ble opprettholdt ved klage til tingretten. Mor anket til lagmannsretten, men aksepterte i ankerunden at barnet hadde så sterk tilknytning til fosterfamilien at en tilbakeføring ville bli vanskelig. Lagmannsretten forkastet under dissens mors anke over adopsjonen og fratakelse av foreldreansvaret.
Kammeravgjørelsen i 2019
Spørsmålet for EMD var om norske myndigheters beslutning om å tillate adopsjon var et brudd på mors rett til familieliv etter EMK artikkel 8 og religionsfrihet etter artikkel 9. EMD la til grunn at klagers argumentasjon knyttet til hennes og barnets kulturelle og religiøse bakgrunn skulle vurderes etter artikkel 8 om retten til familieliv. EMD i kammer fant etter en helhetsvurdering, særlig under henvisning til de hensynene som talte for å opprettholde muligheten for noe kontakt mellom mor og barn, spesielt med tanke på deres kulturelle og religiøse bakgrunn, at det i saksforløpet som ledet frem til adopsjonen ikke var lagt tilstrekkelig vekt på målsettingen om at mor og barn skulle opprettholde et familieliv. Den norske beslutningsprosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket i denne saken var derfor ikke god nok sett i lys av hvor inngripende slike barnevernstiltak er.
Storkammeravgjørelsen
Som nevnt ble kammerdommen anket inn for EMDs av klageren, som ønsket at spørsmålet om religionsfrihet skulle holdes separat fra artikkel 8-vurderingen. Som rettslig grunnlag påberopte hun både EMK artikkel 9 om retten til religionsfrihet og EMK første tilleggsprotokoll artikkel 2, som gir foreldre rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning. EMD avviste å vurdere saken i lys av første tilleggsprotokoll artikkel 2, da dette rettslige grunnlaget ikke hadde vært fremmet for den forutgående kammerbehandlingen. EMD avviste også å vurdere artikkel 9 om retten til religionsfrihet separat, da anførslene om at barnet burde vært plassert i et muslimsk fosterhjem og at det skulle bli oppdratt i muslimsk tro kunne vurderes som «an integral part of her complaint concerning her right to respect for her family life as guaranteed by Article 8 of the Convention, interpreted and applied in the light of Article 9».
Vurderingen under artikkel 8 tok utgangspunkt i at partene var enige om at fratakelsen av foreldreansvaret og adopsjonen var et inngrep, at det hadde hjemmel i lov og forfulgte et legitimt formål. Spørsmålet for domstolen var dermed om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn, herunder hensyntatt klagerens rettigheter etter artikkel 9.
Storkammeret kom, i likhet med kammeret, til at det var sentrale svakheter i håndteringen av saken og til begrunnelsen for vedtaket om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon i de nasjonale rettsprosessene. EMD viste blant annet til at selv om moren hadde frafalt ønske om tilbakeføring av barnet til fosterhjem, hadde myndighetene fortsatt en selvstendig forpliktelse til å ivareta klagerens og barnets rett til familieliv. EMD viste til at nasjonale myndigheter ikke hadde foretatt en «genuine balancing exercise between the interests of the child and those of his biological family». EMD viste videre til at det hadde vært så lite samvær mellom barnet og moren at det var vanskelig å kunne dra bestemte konklusjoner om hvorvidt barnets reaksjoner på samvær tilsa at det var best for barnet å kutte kontakten med moren eller ikke. Videre hadde domstolen innvendinger mot at lagmannsretten i saken også hadde vektlagt at adopsjon og fratakelse av foreldreansvar ville forhindre klageren fra å anlegge nye saker om tilbakeføring eller justering av samvær, og uttalte at «a biological parent’s exercise of judicial remedies cannot automatically count as a factor in favour of adoption» da slike klagemuligheter utgjør en integrert del av deres rettigheter etter artikkel 8.
Når det gjaldt klagerens anførsler knyttet til hennes ønske om at barnet skulle oppdras i muslimsk tro ikke var hensyntatt, viste EMD til at denne rettigheten ikke nødvendigvis krevde at myndighetene finner et fosterhjem som korresponderer med klagerens kulturelle og religiøse bakgrunn. EMD viste videre til at man i slike saker må hensynta mange ulike faktorer «where the child’s best interest must remain paramount», og viste også til den relativt brede enigheten mellom flere land om at myndighetene i slike saker har en innsatsforpliktelse, og ikke en resultatforpliktelse . Dette innebærer at det ikke kan kreves at myndighetene faktisk finner et fosterhjem som har den samme kulturelle bakgrunnen som barnets biologiske familie, men at de må gjøre det de kan for å prøve å finne det. Imidlertid var storkammeret enig med kammeret i at tilretteleggingen for kontakt mellom moren og barnet etter omsorgsovertakelsen ikke tok tilstrekkelig hensyn til klagerens interesse i å la barnet beholde i det minste noen bånd til sin kulturelle og religiøse opprinnelse.
Så langt er det kommunisert 43 saker om barnevern mot Norge, og Norge er domfelt i totalt 14 saker.