Pressens offentlighetsutvalg kritiserer regjeringen for å ha tilbakeholdt og slettet kritiske dokumenter i forbindelse med nedstengningen av Norge i mars 2020. NIM har ved flere anledninger de siste årene påpekt at forvaltningens praktisering av innsynslovgivningen bør gjennomgås.
Koronakommisjonen kom nylig med sin rapport om myndighetenes håndtering av koronapandemien. Håndteringen vurderes samlet sett som god av kommisjonen, men myndighetene kritiseres på flere områder, deriblant når det kommer til å sikre ivaretakelsen av menneskerettslige krav slik disse følger av Grunnloven og for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), ved innføringen av ulike smittevernsrestriksjoner. Kommisjonen fremholder blant annet at myndighetenes avveininger og vurderinger opp mot disse menneskerettslige kravene i liten grad (om noen) ble dokumentert forut for at til dels svært inngripende regler ble innført. Lignende får myndighetene kritikk for svak eller manglende bruk av høringsinstituttet. Høringsinstituttet er en grunnmur i det norske demokratiet og både lov- og forskriftsforslag skal som klar hovedregel sendes på høring i henhold til forvaltningsloven.
Den manglende åpenheten rundt reglenes tilblivelse og hvilke vurderinger som er blitt gjort, er problematisk av flere grunner, herunder fordi det blir vanskelig å etterprøve om myndighetene har vurdert og oppfylt disse kravene, og fordi det gir et svakere beslutningsgrunnlag og en svakere demokratisk forankring.
Kommisjonens rapport har også avdekket flere konkrete eksempler på manglende dokumentasjon og slettede dokumenter fra viktige beslutningsprosesser, slik som mangel på referater og dokumentasjon fra sentrale møter i tilknytning til nedstegningen i mars 2020 og slettede SMS-er fra en sentral departementsråd telefon. Flere av eksemplene synes å utgjøre brudd på offentlighetsloven eller arkivloven. Pressens offentlighetsutvalg omtaler episodene nærmere i en svært kritisk uttalelse, der utvalget uttaler at det er et «demokratisk problem» og at rapporten avslører «en urovekkende holdning til offentlighetsloven og arkivloven i deler av embetsverket». Videre heter det der at «funnene er alvorlige, men dessverre ikke overraskende».
Bakgrunnen for sistnevnte uttalelse bygger på tidligere rapporteringer fra eksempelvis Riksrevisjonen om «betydelige svakheter» i store deler av statlig forvaltning når det gjelder både arkivering og praktisering av offentlighetslovens ulike bestemmelser. Lignende påpekninger om manglende forståelse for åpenhet og offentlighet i sentral- og lokalforvaltningen er gjort av både Sivilombudsmannen og NIM.
En sentral del av ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 er det såkalte offentlighetsprinsippet. Hensynene bak offentlighetsprinsippet kan sies være stikkordsmessig oppsummert i formålsbestemmelsen til offentlighetsloven: Det må legges til rette for en offentlig virksomhet som er åpen og gjennomsiktig, for slik å styrke informasjons- og ytringsfriheten, den demokratiske deltakelsen, rettssikkerheten for den enkelte, tilliten til det offentlige og kontrollen fra allmennheten. Dette er viktige hensyn – også i en krisetid. Og kanskje særlig i en krisetid vil mange mene. Smittevernrestriksjonene innført mars 2020 er omtalt av blant annet statsministeren som de mest inngripende tiltak i Norge i fredstid. Hvilke vurderinger som ligger til grunn for slike tiltak er det av stor betydning at offentligheten får kjenne til av nevnte hensyn. Og i den grad en manglende forståelse eller bevissthet om betydningen av åpenhet og offentlighet har bidratt til det motsatte, så er det svært uheldig – og noe som bør tas tak i.
NIM anbefalte allerede i årsmeldingen for 2017 (s. 38) at det bør foretas en helhetlig gjennomgang av forvaltningens praktisering av innsynslovgivningen (i tillegg til en gjennomgang av taushetspliktbestemmelsene i lovgivningen). Rapporten fra Koronakommisjonen tilsier ikke at denne anbefalingen er noe mindre gyldig nå.