1. Innledning
Vi viser til høringsbrev fra Justis- og beredskapsdepartementet 8. januar 2021. Norges institusjon for menneskerettigher (NIM) ser behovet for en hjemmel i straffegjennomføringsloven til å beslutte utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte for å unngå smitte ved utbrudd av en allmenfarlig smittsom sykdom. Det kan etter forholdene være nødvendig med en slik utelukkelse for å ivareta de innsattes liv og helse. Videre gir straffegjennomføringsloven § 37 etter vårt syn ikke adgang til utelukkelse bare basert på at den innsatte utgjør en mulig eller en konstatert smittefare.[1] Utelukkelse fra fellesskapet er et inngripende tiltak overfor den innsatte. Sårbare innsatte, slik som f.eks. mindreårige, psykisk syke og psykisk utviklingshemmede, kan rammes særlig hardt. Forslaget til straffegjennomføringsloven § 45 c bør etter vårt syn endres på noen punkter for å sikre forholdsmessighet ved utelukkelse.
For en gjennomgang av de menneskerettslige utgangspunkter for utelukkelse i fengsel, viser vi til vårt høringssvar 1. november 2020 (vår ref. 20/00487) til høringen om forslag til nye midlertidige regler om straffegjennomføring for å avhjelpe konsekvenser av covid-19.
2. Utkastet til straffegjennomføringsloven § 45 c om utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte som smitteforebyggende tiltak
Det heter i utkastet til § 45 c første ledd annet punktum at «Kriminalomsorgen skal så vidt mulig rådføre seg med helsepersonell før det besluttes utelukkelse på grunn av symptomer». Også ved utelukkelse etter alternativet om «beslutning i medhold av smittevernloven om at en innsatt skal være i isolasjon eller karantene» bør kriminalomsorgen ha en plikt til å rådføre seg med helsepersonell.
For det første fordi det kan være nødvendig med helsefaglige vurderinger av hvordan smittevern kan ivaretas ved karantene, samtidig som utelukkelsen gjøres minst mulig inngripende. Det gjelder også der det følger av beslutning etter smittevernloven at den innsatte skal i karantene. For det andre fordi det bør sikres at det skal foreligge en helsefaglig vurdering av hvordan den innsattes helsetilstand kan påvirkes av utelukkelse og at dette skal vurderes fortløpende. Mange innsatte i fengsel er særlig sårbare og kan rammes sterkt av utelukkelse. I merknadene til § 45 c, bør det utdypes hvordan barnets beste, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og artikkel 37 bokstav c første punktum, skal ivaretas ved fastleggelsen av tilbudet om kompenserende tiltak. Det bør beskrives nærmere hvilke barnefaglige vurderinger som skal gjøres.
Kompetanse til å beslutte utelukkelse av en innsatt etter utkastet til § 45 c vil treffes på lokalt nivå med mindre det gjelder beslutninger etter straffegjennomføringsloven § 37 femte ledd, jf. straffegjennomføringsloven § 6 første og andre ledd (så langt vi kan se synes det å være en feilhenvisning til § 37 fjerde ledd i straffegjennomføringsloven § 6 andre ledd, da det skal stå § 37 femte ledd).
Varslings- og kontrollreglene etter straffegjennomføringsloven § 37 femte og sjette ledd gis tilvarende anvendelse ved utelukkelser etter utkastet til § 45 c, jf. paragrafutkastet andre ledd første punktum. Disse varslings- og kontrollreglene er etter vårt syn ikke tilstrekkelige ved utelukkelser etter utkastet til § 45 c. Ved en del allmenfarlige smittsomme sykdommer vil fristene etter straffegjennomføringsloven § 37 femte og sjette ledd ikke få betydning for andre en mindreårige, fordi karantene og isolasjonstiden er kortere enn tidsforløpet for når overordnet nivå skal bringes inn. Det gjelder f.eks., som departementet påpekte i Prop. 36 L (2020-2021) punkt 9, på s. 28, for karantenetiden for covid-19. Vi nevner for sammenhengens skyld at regjeringen har fremmet lovforslag om endringer i straffegjennomføringsloven § 37 femte og sjette ledd, jf. Prop. 143 L (2019–2020).
Ved utbrudd av en allmenfarlig smittsom sykdom, er det viktig at Kriminalomsorgsdirektoratet, gir retningslinjer og fører betryggende kontroll med utelukkelser i smittevernøyemed. Etter vårt syn bør departementet vurdere å gi en regel om at Kriminalomsorgsdirektoratet (eller en annen koordinerende instans) skal varsles ved alle slike utelukkelser. Vi antar at det vil gi kriminalomsorgen bedre mulighet til, etter råd fra helsemyndighetene og Folkehelseinstituttet, å vurdere utelukkelsene i fengsel og hvordan disse skal gjennomføres.
Etter utkastet til § 45 c tredje ledd skal innsatte som er utelukket etter bestemmelsen «hver dag ha tilbud om meningsfylt menneskelig kontakt eller andre tiltak som kompenserer for fravær av dette i minst to timer». Utkastet til bestemmelsen er på dette punktet ment å tilsvare straffegjennomføringsloven § 45 b tredje ledd, jf. høringsnotatet punkt 6 på s. 18. Departementet uttaler følgende om denne bestemmelsen i Prop. 36 L (2020-2021) punkt 9 på s. 29:
«Tredje ledd skal forhindre at utelukkelse etter § 45 b medfører negative konsekvenser av isolasjon. Med meningsfylt menneskelig kontakt forstås kontakt ansikt til ansikt, og utover den kontakten som finner sted gjennom utdeling av mat eller medisiner og utførelse av lignende oppgaver. Samtaler med fysisk tilstedeværelse er eksempel på slik kontakt. Etter bestemmelsen kan imidlertid forpliktelsen overfor den innsatte ivaretas også gjennom kompenserende tiltak, som utvidet telefonering, videosamtaler via nettbrett, lufting eller trening. Kontakten og tiltakene etter tredje ledd må til sammen utgjøre minst to timer hver dag. Tiltakene må tilpasses den konkrete situasjonen, og innrettes på en måte som ivaretar både smittevern og den innsattes behov for å kunne ytre seg og få tilbakemeldinger.»
Vi mener departementets definisjon av «meningsfylt menneskelig kontakt» er god såfremt den innebærer at «meningsfylt menneskelig kontakt» krever kontakt gjennom fysisk tilstedeværelse. Det kan med fordel sies noe tydeligere. For å sikre en presis og klar regulering, bør det ved lovbestemmelser om utelukkelse skilles mellom tiltak som gir mulighet for meningsfull menneskelig kontakt og andre tiltak, herunder digitale, som skal kompensere for virkningene av isolasjon. Bestemmelser om meningsfull menneskelig kontakt og kompenserende tiltak bør fastsettes enten ulike paragrafer, ulike ledd i en paragraf eller ulike punktum i samme ledd.
NIM mener at kompenserende tiltak må komme i tillegg til meningsfull menneskelig kontakt. Digital kontakt kan ikke kompensere for meningsfull menneskelig kontakt. Etter NIMs oppfatning bør innsatte som er utelukket etter utkastet til § 45 c så langt som overhodet mulig sikres to timer meningsfylt menneskelig kontakt hver dag. I tillegg er det nødvendig med kompenserende tiltak som gir mulighet til mer kontakt med nærstående. Slik kontakt kan skje gjennom videosamtaler på nettbrett eller telefon.
Vi mener videre at kriminalomsorgens forpliktelse til å legge til rette for samkvem med andre nærstående gjennom utvidet telefonering og videosamtaler via nettbrett, bør være mer vidtgående enn det som fremgår av lovutkastet. Utelukkelse som følge av smittevernfaglige behov står i en særstilling, og behovet for kompenserende tiltak gjør seg tungt gjeldende. Menneskelig samkvem gjennom fjernkommunikasjon eller telefon innenfor rammen av én dag, bør ikke kunne erstattes med andre kompenserende tiltak, slik som lufting eller trening. Slike tiltak for å avhjelpe virkningen av isolasjonen bør komme i tillegg til menneskelig samkvem gjennom fjernkommunikasjon eller telefon.
På bakgrunn av det ovennevnte foreslår vi følgende endring i § 45 c tredje ledd til overveielse:
«Innsatte som er utelukket fra fellesskapet etter denne bestemmelsen skal hver dag ha tilbud om meningsfylt menneskelig kontakt i minst to timer. Innsatte skal hver dag i tillegg ha mulighet for kontakt med familie eller andre ved bruk av fjernkommunikasjon eller telefon og ha tilbud om tiltak som avhjelper negative virkninger av isolasjon.»
NIM er tilgjengelig for nærmere diskusjoner om ønskelig.