Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i storkammer behandlet en sak mot Tsjekkia om lovligheten av obligatorisk vaksinering av barn mot ni sykdommer. Dette er første gangen domstolen behandler obligatorisk vaksinasjon mot barnesykdommer. Med 16 mot 1 stemmer konkluderte domstolen med at obligatorisk vaksinasjon ikke utgjorde et brudd på retten til privatliv.
I denne saken hadde den ene klageren, som ikke ville vaksinere sine barn, blitt bøtelagt av staten. De andre klagerne var alle blitt nektet opptak i barnehage av samme grunn. Klagerne mente at dette var et brudd på EMK artikkel 8 om retten til privatliv og artikkel 9 om tanke- og trosfrihet.
Selv om Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ikke har egen bestemmelse som gir rett til helse, anser domstolen at vaksinasjonsplikt er et «presserende sosialt behov» for å beskytte helsen til individer og befolkningen generelt mot smittsomme sykdommer, og for å hindre enhver nedadgående trend i andel vaksinerte barn (avsnitt 284).
I drøftelsen av retten til privatliv, trakk domstolen fram verdien av «social solidarity» (avsnitt 279). Det vil si at formålet med vaksinasjonsplikten er å beskytte alle medlemmer i samfunnet mot alvorlige sykdommer. Dette gjelder særlig de som er spesielt sårbare med hensyn til visse sykdommer,
«(…)the purpose of the duty being to protect the health of all members of society, particularly those who are especially vulnerable with respect to certain diseases and on whose behalf the remainder of the population is asked to assume a minimum risk in the form of vaccination» (avsnitt 279).
Domstolen la til grunn at staten har vid skjønnsmargin i saker som angår ivaretakelse av helse, ettersom staten er best i stand til å vurdere prioriteringer, ressursbruk og sosiale behov (avsnitt 274 og 280).
Videre understreket domstolen at i alle beslutninger som angår barn som individer og gruppe, er hensynet til barnets beste av «paramount importance», og viste videre til artikkel 3 i barnekonvensjonen (avsnitt 287). I denne sammenheng var formålet at alle barn skal kunne beskyttes mot alvorlige sykdommer (avsnitt 288).
Under proporsjonalitetsvurderingen konkluderte domstolen med at Tsjekkia hadde funnet en rimelig balanse mellom klagerens rettigheter og behovet for å beskytte befolkningens helse, nærmere hensynet til å beskytte befolkningen mot sykdommer som kan utgjøre en alvorlig helserisiko. Domstolen mente at vaksinasjonsplikten ikke kunne anses uforholdsmessig ettersom denne vaksinen representerte en minimal risiko for komplikasjoner. Dessuten utføres vaksinasjon av barn, fra et solidarisk ståsted, av hensyn til å beskytte sårbare barn som av helsemessige årsaker ikke kan dra nytte av vaksinasjon.
Klagerne anførte også at vaksinasjonsplikten utgjorde et brudd på retten til tankefrihet etter EMK artikkel 9. Domstolen mente at klagerne ikke hadde begrunnet hvorfor vaksinasjonsplikten stred mot deres tankefrihet, og at klagernes kritiske mening ikke utgjorde en sterk nok overbevisning om at det var tale om et inngrep i EMK artikkel 9.
Denne storkammerdommen bygger videre på tidligere praksis fra EMD (se NIMs rapport «Vaksinasjon og menneskerettigheter» om EMDs tidligere praksis på feltet). Det finnes ingen eksempler på at domstolen tidligere har funnet at obligatorisk vaksinering – dvs krav om vaksine som vilkår for ulike typer tjenester – har utgjort brudd på EMK. Dette bygger i stor grad på det EMD her kaller for sosial solidaritet, hvor statens plikt til å ivareta sårbare grupper som ikke kan vaksinere seg er særlig tungtveiende. Dette er et uttrykk for at statens plikt til å beskytte den kollektive helsen veier tungt i møte med andre rettigheter.