Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 4. juni 2021.
Offentligheten er samfunnets ansvar. Samfunnet er ikke staten eller politiet, det er oss.
Nettavisen Filter eksponerte nylig en del av facebooksjikanen byråd Lan Marie Nguyen Berg utsettes for. Det førte til politietterforskning av det som var straffbart, og til tverrpolitisk fordømmelse, og støtte til Berg. Det var på tide.
For ti år siden var «netthets» ganske uomtalt. Mot høstens valg har problemet høyeste prioritet hos politikere, medier, forskere og politi.
Problemet er heldigvis mindre enn man kan få inntrykk av. Undersøkelser viser at omkring en fjerdedel har opplevd ubehagelige ytringer, og bare fem prosent trusler. Politikere er mer utsatt.
Det gjør jo ikke problemet mindre for dem som utsettes for det. Som Berg. Eller FrP-politikere – det er dem som er mest utsatt for trusler. Eller barnevernsansatte og vaksinemotstandere. Eller Utøya-overlevende. At problemet er lite og ytringsfriheten stor, hjelper ikke dem.
Vi lever i verdens mest demokratiske rettsstat, men mange opplever avmakt og justisfeil, også her. Det kan kanskje forklare, men aldri forsvare fremsettelsen av trusler og sjikane.
For ytringsklimaet er tidvis ganske hardt. Med den sosialmediale utvidelsen av ytringsrommet kan langt flere ytre seg og ta til seg andres ytringer. Flott. Men algoritmer som premierer følelsesskapende utsagn gir også twitterstormer og selvopphissende mobbkultur. Harde klyper kommer både fra høyre og venstre. Innvandrings- og bompengemotstandere på den ene siden, og militante antirasister og solidaritetssoldater på den andre har det felles at de ofte anser sine budskap som så viktige at de må fremsettes knallhardt, koste ofrene hva de koste vil.
I PSTs og politiets trusselvurderinger fremheves sosialmedial sjikane som en trussel mot demokratiet, fordi politikere ikke lenger orker å være politikere. Den er en trussel også fordi demokratiet forutsetter fungerende offentligheter, der ymse syn fritt kan utveksles – jo flere ulike, jo bedre. Blir ordskiftet så hardt at færre orker å delta, blir offentlighetene fattigere. Det går ikke bare ut over dem som faller ut, det går ut over alle oss som tror mer på demokratiet enn bare på oss selv.
Hvis vi tenker oss kjipe ytringer på en skala fra en til ti, er det likevel i høyden de fra åtte og oppover som er straffbare. Det er bare dem lovene og politiet kan hjelpe mot. Og bare litt – som på andre kriminalitetsfelt, er det bare en brøkdel de har kapasitet til å forebygge og forfølge. Og forebygging kan være vanskelig, fordi forhåndssensur er forbudt.
De kjipe ytringene under åtte må vi håndtere selv. Det er ikke så lett. For de fra fire til syv kan også være ganske fæle, særlig når det blir mange av dem. Vi kan forstå at stemmene bak dem ikke er representative, de virker overveldende likevel. Men jo mer usaklige og grammatikalsk hjelpeløse de er, jo tydeligere er det vel at de sier mer om dem som fremsetter dem, enn egentlig om oss? Eller i alle fall budskapet deres der og da? Er det mulig for oss å tåle mer slikt, uten å bli Hillary Clinton som avfeier meningsmotstandere som «deplorables»?» Det er i alle fall noe å tenke på.
Også noenlunde saklige og begrunnede en-til-tre-ytringer kan faktisk være ganske krevende. Det er nesten alltid forbundet med ubehag å stå for noe offentlig. Jo mer kontroversielt, jo verre. Uvennlig formulerte motargumenter og vrangvillig lesning – denne ellevte landeplage – kan være vel så ubehagelig som klosset utskjelling. Og dermed egnet til å få oss til å avstå fra offentlig debatt. Med den samme effekten for bredden i offentlighetene våre.
Det viser at det demokratiske problemet ikke bare skapes av de som ytrer seg. Det ligger også hos oss, om vi ikke ruster oss selv til å tåle en del motbør. Ikke trusler og ulovligheter, selvsagt, men av mye av det andre.
For offentligheten kan ikke styres ovenfra med lover og makt, den må bygges nedenfra, hele tiden. Kanskje er det på tide at vi forholder oss til ytringsansvar på denne måten. Som et ansvar vi alle har for at ytringsfrihetens begrunnelse i at flest mulig stemmer skal kunne brytes mot hverandre til enhver tid, faktisk kan realiseres. Et ansvar for å tåle at folk på ugreie måter er uenige med oss. For å anse den mest usaklige motstanden mer som stemningsytringer enn som kritikk. Og som et ansvar for å gjøre det lille vi kan for å motvirke at kontroversielle, lettutdritelige stemmer – fra alle leire – ikke orker mer, og blir borte.