Hjemhentingen av den norske kvinnen og hennes to barn fra Al-Hol-leiren i Syria har reist spørsmål ved hva politikere kan si om pågående straffesaker.
Alle, også politikere, har ytringsfrihet, og kan omtale de aller fleste samfunnsspørsmål akkurat som de vil. Det finnes imidlertid noen grenser som gjelder for alle borgere – man kan ikke true eller oppfordre til straffbare handlinger, for eksempel. Som politiker har man innflytelse og makt fordi man er en del av landets offentlige myndigheter. Den makten må forvaltes ansvarlig. En ting offentlige myndigheter skal være tilbakeholdne med, er å omtale personer som straffeforfølges på en måte som skaper tvil om det som er et grunnleggende prinsipp i alle rettsstater: at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Dette kalles uskyldspresumpsjonen.
Uskyldspresumpsjonen er et strafferettslig prinsipp som innebærer at en person skal anses som uskyldig i å ha begått en straffbar handling inntil det er bevist at vedkommende er skyldig. Den er der for å hindre at uskyldige personer blir straffet, for at de skal unngå unødige belastninger ved straffeforfølgning og for å ivareta omdømmet til personer som er eller har vært under etterforsking eller straffeforfølgning, men ennå ikke er dømt for noe.
For å sikre at uskyldige ikke skal straffes, følger det av menneskerettighetene at straff skal idømmes av uavhengige domstoler etter en prosess med betryggende rettssikkerhetsgarantier. For eksempel at man får forklare det man selv mener, at man får fremføre de motargumenter mot det man er anklaget for som taler til ens egen fordel og at man blir dømt av uavhengige domstoler. Hvis offentlige myndigheter under straffesaken gir inntrykk av at den siktede er skyldig, kan det påvirke domstolene. Det kan i alle fall skape tvil om hvor uavhengige og upartiskhet de er. Slike uttalelser fra representanter for offentlige myndigheter kan også skade den siktedes omdømme og medføre unødige belastninger. Politikere må derfor trå varsomt for å ikke krenke menneskerettighetene når de omtaler forhold som er til behandling i en straffesak.
Uskyldspresumpsjonen
Bakgrunnen for uskyldspresumpsjonen er at det bare er skyldige som skal straffes. Dette er grunnleggende i enhver rettsstat. I demokratiske rettsstater overlater vi borgere mye makt til offentlige myndigheter, herunder monopol på tvangsmakt. Det gjør vi i bytte mot at myndighetene passer på rettighetene våre, og håndhever lovene i samfunnet etter prosesser som ivaretar vår rettssikkerhet.
For den enkelte er det ødeleggende dersom man domfelles for handlinger man ikke har begått. Grunnloven, internasjonale menneskerettighetene og straffeprosessloven stiller derfor strenge krav til rettssikkerhet ved behandlingen av straffesaker.
Uskyldspresumpsjonen følger av Grunnloven § 96 og gir enhver rett til å bli ansett uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. En tilsvarende bestemmelse følger av EMK artikkel 6 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter i artikkel 14 nr. 1 og nr. 2.
EMK gjelder som norsk lov, og dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) er retningsgivende for hvordan uskyldspresumpsjonen skal forstås.
Uskyldspresumpsjonen stiller krav til bevisbyrde og bevisenes styrke ved ileggelse av straff. Prinsippet om at rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode er en viktig del av uskyldspresumpsjonen. Det er opp til påtalemyndigheten å bevise straffeskyld.
Også straffeforfølgning for noe man ikke har begått, kan innebære en betydelig belastning. Straffeforfølgning skal derfor foregå i ordnede former og skje på en upartisk og saklig måte. Dette blant annet for å sikre at den utøvende og dømmende makt forholder seg objektiv til bevismaterialet og ikke får forutinntatte holdninger. EMD har fremholdt at forbudet mot forhåndsdømming også hviler på hensynet til den siktedes omdømme og verdighet. Offentlige myndigheter har en særlig tillit og troverdighet i befolkningen. Det kan være belastende, og også skadelig for en persons omdømme hvis myndighetene omtaler dem som skyldige.
Uskyldspresumpsjonen begrenser altså hvilke uttalelser offentlige myndigheter, som dommere, statsadvokater og regjeringsmedlemmer, kan komme med som hinter om folks skyld før skyldspørsmålet er avgjort. Representanter for staten kan bare konstatere straffeskyld der det er fastslått etter reglene som gjelder for behandlingen av straffesaker.
Myndighetene kan opplyse om deler av straffeforfølgningen, f.eks. at siktede er varetektsfengslet eller at det er tatt ut tiltale, uten å krenke uskyldspresumpsjonen. Dette har en side til informasjonsfriheten, at vi som borgere må ha muligheten til å holde oss informert om samfunnet vi lever i.
Forbudet mot forhåndsdømming har nær sammenheng med kravet etter EMK artikkel 6 og Grunnloven § 95 om at spørsmålet om straff skal avgjøres etter en rettferdig rettergang ved uavhengige og upartiske domstoler. Dersom offentlige myndigheter gir inntrykk av at den siktede er skyldig før skyldspørsmålet er avgjort, kan det påvirke domstolene eller i hvert fall så tvil om rettergangen har vært uavhengig og upartisk. Selv om en domstol ikke lar sin avgjørelse bli påvirket av uttalelsene om straffeskyld, kan uttalelsene få betydning for tilliten til prosessen. Uskyldspresumpsjonen forbyr også uttalelser fra offentlig myndigheter som skaper tvil om frifinnelsen i en straffesak.
Hvilke typer uttalelser fra politikere kan krenke uskyldspresumpsjonen?
EMD har i flere saker kommet til at uskyldspresumpsjonen er krenket der en representant for staten uttaler seg på en måte som gir uttrykk for at hun eller han anser den siktede som skyldig i det straffbare forholdet før spørsmålet er avgjort av domstolene. Det er ikke nødvendig at det ordrett uttales at alle vilkårene for straff foreligger; man må vurdere hvordan uttalelsen reelt må forstås i den konteksten den fremsettes.
I saken Butkevičius mot Litauen kom EMD til at uskyldspresumpsjonen var krenket der presidenten i parlamentet hadde uttalt at siktede hadde tatt imot penger «… while promising criminal services», og at han var en «bribe-taker».
Det har betydning hvilken posisjon den myndighetspersonen som har uttalt seg har. I saken Konstas mot Hellas kom EMD til at uskyldspresumpsjonen var krenket der en justisminister hadde uttalt at domstolen i en sak som var anket, «boldly and resolutely» hadde straffedømt de tiltalte. Det synspunktet hadde sammenheng med hensynet til domstolens uavhengighet, da EMD understreket at en justisminister, som har politisk ansvar for justissektoren og domstolene må være ekstra forsiktig med sine uttalelser.
Hvorvidt en uttalelse bryter med uskyldspresumpsjonen beror på en tolkning av uttalelsen. Man må først fastlegge om den sikter til den pågående straffesaken. Det er – med noen forbehold – rom for uttalelser fra politikere om sterk kritikkverdig opptreden og også nedsettende karakteristikker, særlig om forhold som har stor offentlig interesse. Slike uttalelser kan imidlertid også krenke uskyldspresumpsjonen hvis de må tolkes slik at de går ut på at den siktede er skyldig i de straffbare forholdene.