Den europeiske menneskerettsdomstolen har avsagt dom i sak om advokaters taushetsplikt. Dommen ble avsagt under dissens fra en dommer.
Sakens bakgrunn
Saken gjaldt beslag og gjennomgang av data lagret i mobiltelefonen til en fornærmet i en straffesak. Den fornærmede i denne saken mente at mobiltelefonen inneholdt korrespondanse mellom han og hans forsvarere i en annen straffesak. Beslaget utgjorde dermed et inngrep i vernet om korrespondanse mellom advokat og klient. Fornærmede hevdet at informasjonen som var lagret på telefonen, ikke kunne gjennomgås og sorteres av politiet, men måtte oversendes retten for å få avgjort spørsmålet om beslag. Staten på sin side hevdet at påtalemyndigheten i første omgang måtte gjennomgå beslaget for å vurdere om beslaget omfattes av et beslagsforbud.
I 2017 ga lagmannsretten staten medhold (Lovdata Pro), og konkluderte med at påtalemyndigheten hadde kompetanse til å gjennomgå det beslaglagte materialet på telefonene og sortere ut materiale som kan være omfattet av et beslagsforbud. Lagmannsrettens kjennelse bygde på Høyesteretts kjennelse i HR-2017-111-A som gjaldt advokatkorrespondanse ved kommunikasjonskontroll. Høyesteretts kjennelse ble avsagt samtidig som tingretten skulle avgjøre spørsmålet i denne saken. Både tingretten og lagmannsretten la avgjørende vekt på HR-2017-111-A.
EMDs vurdering
Menneskerettsdomstolen kom til at norske myndigheter hadde brutt fornærmedes rett til privatliv etter EMK artikkel 8. Domstolen skriver at påtalemyndighetenes sortering av advokatkorrespondanse manglet tilstrekkelig hjemmel i straffeprosessloven. Domstolen fremhevet videre at fremgangsmåten ved denne type beslag, vanskelig kunne anses forutsigbart for klageren. Det forhold at tingretten og lagmannsretten i all hovedsak bygde på en kjennelse som ble avsagt samtidig som denne saken pågikk, tilsa med tyngde at det ikke forelå klare og presise prosessuelle garantier for å hindre at innholdet i advokatkorrespondansen ble kompromittert. Etter domstolens synspunkt tilsa manglende klarhet i lovverket og mangelen på prosessuelle garantier for å sikre advokatkorrespondanse, at inngrepet ikke oppfylte forutberegnelighetskravet som kan utledes av EMK artikkel 8 nr. 2.
Mindretallet på en dommer var i all hovedsak enig med flertallet om at det norske lovverket ikke oppfylte kravet til forutberegnelighet. Etter mindretallets syn var imidlertid ikke klageren et offer (victim) for en konvensjonskrenkelse, ettersom han hadde blitt frikjent i straffesaken som advokatkorrespondansen stammet fra.
Denne dommen viser at myndighetene må sørge for å utarbeide klare og forutsigbare lovregler når myndighetene griper inn i retten til privatliv.
Dommen avsagt fra Den europeiske menneskerettsdomstolen finner du her.