De beste hensikter kan brolegge blindveier. Særlig hvis man kaster brosteinene på politiet.
Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 11. september 2020.
Etter en slags sommerturné med islamhatende «krenkefester» og tiltagende antirasistiske motdemonstrasjoner ble ordskiftet om Sian – «Stopp islamiseringen av Norge» – i forrige uke løftet fra debatten til Debatten.
Sian, til vanlig rundt ti personer på demonstrasjoner, er et ganske marginalt fenomen. Men de er et ytterliggående uttrykk for en alt annet enn marginal strømning i vårt politiske landskap: En islam- og innvandringskritisk fløy som spenner fra de saklige velferdsstats- og kulturbekymrede i den ene enden, til de til tennene konspirativt sivilisasjonskrigsrustede i den andre. Sian er i den andre.
NRK fikk mye pepper for å la Sian spre sitt hatefulle budskap i programmet Debatten. De burde scenenektes, ble det sagt, selv i et program som handlet om dem, de burde ties i hjel. Kritikerne overlapper – noe overraskende, kanskje – dels med dem som har ivret for betydningen av høylytte motdemonstrasjoner gjennom sommeren, jo større, jo bedre. Og derigjennom gitt denne lille truppen mer mediedekning enn om de ti Sian-folkene hadde hatt hver sin First House-venn å lekke sin verdensanskuelse via. Sian har vært mislykkede tuskhandelsreisende i islamhat i årevis, relativt fånyttes har de prøvd å bytte provokasjoner mot oppmerksomhet. Gjennom sommerens motdemonstrasjoner, der sirkus Sian ble supplert med ytterliggående antirasister som har utøvd vold mot Sian-lederen og politiet, har truppen nå vært tiet i hjel på avisforsider i månedsvis.
Det er sunt å reagere sterkt mot folk som sier at en gruppe muslimer bør deporteres. Langt flere reagerer slik nå, etter Debatten. Og hvilken gruppe? Ikke bare islamistene, nei, alle «gode muslimer». Som altså, da Fredrik Solvang presset Sian til å konkretisere, viste seg å omfatte også navngitte, norske samfunnsstøtter. Noe Sian, som angir seg forpliktet både på demokrati og rettsstat, talende nok mente var i sin skjønneste menneskerettslige orden.
Det er likevel et paradoks at annengradsforkrenkningen – den opprørthet mange gir uttrykk for på de navngittes vegne – er så mye sterkere enn den de krenkede selv uttrykker. Flere av dem som ble navngitt, mener nemlig konkretiseringen hadde mye for seg: Fremfor å slippe unna med det etterlatte inntrykk av at det «bare» var islamister man ville deportere, viste personifiseringen i all sin gru de reelle implikasjonene av Sians posisjon.
En kunne jo, når noen først er så prisverdig solidariske at de har opprørthet å mønstre på andres vegne, tenke at de ville opprøres over noe de rammede er opprørt over selv også. Som uholdbare praksiser i religiøse miljøer, for eksempel. Om det nå er pastorsønn Anders Torps traumatiske oppvekst med demonutdrivelse i et «kristent» hjem eller tvangsgifte, æreslegitimert vold eller barnemishandling på koranskoler begrunnet i fredens religion.
Ingen skal fortelle noen hvordan deres samfunnsengasjement bør komme til uttrykk. Friheten til å velge dette selv er i ytringsfrihetens kjerne. Men hvis målet er endring, kan man jo skjele til mulige bivirkninger av eget engasjement. Det er ikke sikkert oppslutningen om viktig antirasistisk arbeid øker hvis man møter rasister med vold. Eller at de får mindre stoff til rasistnarrativet sitt når videoer av sinte, mørkhudede eller hijabkledte unge mennesker som kaster stein på politiet, florerer. Det er ikke sikkert man bidrar til mer oppslutning om demokrati og rettsstat ved å angripe budbringerne: politiet som håndhever reglene om ytrings- og demonstrasjonsfrihet som vi selv har vedtatt gjennom Stortinget. Eller ved å slå vårt ikke ufeilbarlige, men velutdannede og stort sett svært humane norske politi i hartkorn med det verste av amerikansk skytepoliti.
Det er i det hele tatt ikke helt sikkert at antirasisme best fremmes ved påstander om at vi alle er rasister. Foruten å stilne antidiskrimineringsengasjerte medborgere som trodde at også de jobbet for rettferdighet og likebehandling, kan jo slikt for eksempel bidra til å gjøre det noe mer stuerent for reelle rasister å høre til gruppen «rasist».