Det har slått oss at folk mangler kunnskap om både tatere/romani og andre nasjonale minoriteter. Her har vi alle en oppgave, sier Petter Wille.
Tale ved Skammens stein, av Petter Wille, spesialrådgiver ved NIM.
Først vil jeg få takke for invitasjonen til å tale ved minnemarkeringen ved Skammens stein. Jeg er glad for å være med på å minnes tidligere tiders overgrep mot tater/romanifolket i Norge.
Jeg representerer Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). FN anbefaler alle stater å ha en nasjonal institusjon som fremmer og beskytter menneskerettighetene. I Norge har Stortinget gitt denne oppgaven til oss. NIM er et uavhengig, offentlig organ som organisatorisk er underlagt Stortinget. Vi har hovedkontor i Oslo og et kontor i Kautokeino, og er til sammen 20 ansatte.
NIM ble opprettet i 2015 ved Lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter. Loven gir oss et bredt mandat, nemlig «å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig». Vi jobber derfor med mange ulike typer saker, fra forhold for innsatte i fengsler, ytringsfrihet og personvern til rettigheter for sårbare grupper som minoriteter, urfolk, barn og eldre. Vi skal ikke behandle enkeltsaker, men bidra med fagkunnskap og gi råd og veiledning, slik at myndighetene kan ivareta sitt menneskerettslige ansvar best mulig.
Det gjør vi særlig ved å:
- gi juridiske råd til Stortinget, Sametinget, regjeringen og forvaltningen
- overvåke menneskerettighetenes stilling i Norge
- undervise i, og fremme forskning på menneskerettigheter
- informere allmennheten om menneskerettigheter
- være en brobygger mellom myndigheter og sivilsamfunnet
Vi skriver temarapporter og høringsuttalelser. Og vi avgir en årlig melding til Stortinget, hvor vi kommer med anbefalinger om forbedringer.
Det er sterkt å stå ved Skammens stein, som symboliserer taternes ofre for storsamfunnet Norges forsøk på å assimilere sine innbyggere, nær sagt koste hva det koste ville. Man skulle rett og slett utslette en kultur. I gamle offentlige dokumenter er det brukt sterke ord om tatere/romanifolk, som undermåls, samfunnets bunnfall, og vaneforbrytere.
Hvordan var dette mulig? Et hovedproblem var at taterne ikke ble sett på som likeverdige medmennesker.
Oppgjør med tidligere tiders overgrep er viktig. Vi kan ikke endre på fortiden. Men man kan ta ansvar for tidligere ugjerninger og arbeide for å opprette tillit. De siste 20 årene er det mange som har vedgått ansvar og kommet med unnskyldninger.
Det er fortsatt betydelige uløste utfordringer, men det har skjedd en viktig utvikling. Tanken om tvungen assimilering er forlatt. Menneskerettighetene krever anerkjennelse og respekt for minoriteters rettigheter til å utøve egen kultur og språk og vi har fått et sterkt diskrimineringsvern både i norsk lovgivning og i internasjonale konvensjoner. Arbeidet for å bekjempe hatkriminalitet og hatefulle ytringer er styrket.
Norge har sluttet seg til Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter, og dere er en av de nasjonale minoritetene som omfattes av konvensjonen. Jeg er medlem av den komiteen som overvåker gjennomføringen av konvensjonen og Norge har fått flere anbefalinger som gjelder tater/romani folket. Blant annet om tiltak for å øke tilliten til myndighetene, oppfølgning av forslag fra tater/romani utvalget, øke innsatsen for å bevare og utvikle kulturen, tiltak mot diskriminering av den reisende kulturen og tilpassing av undervisning.
Den store utfordringen nå, er ikke mangel på lover og internasjonale forpliktelser; nå må vi rette søkelyset mot gjennomføringen av de rettighetene som er nedfelt i lover og internasjonale konvensjoner.
Her har vi en rolle som vaktbikkje, og den tar vi alvorlig. Vi jobber for tiden med en rapport om statens menneskerettslige forpliktelser overfor nasjonale minoriteter, som vi tar sikte på å lansere i høst. Vi har også et eget kapittel om nasjonale minoriteter i årsmeldingen vår til Stortinget.
I vårt arbeid har det slått oss at folk mangler kunnskap om både dere og andre nasjonale minoriteter. Her har vi alle en oppgave. Denne dagen er en anledning til å øke bevisstheten rundt de utfordringer som dere møter i dag.
Regjeringen jobber med en Stortingsmelding om nasjonale minoriteter, som er en god anledning til å skape oppmerksomhet om problemer og utfordringer. Jeg håper regjeringen ser nøye på de menneskerettslige forpliktelsene, og at de også ser bakover i historien for å bedre forstå dagens utfordringer og behov.
Målsetningen må være å legge forholdene til rette for at dere skal kunne utvikle deres kultur, språk og samfunnsliv, som en naturlig og likeverdig del av Norge.