I forbindelse med Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014 ble flere menneskerettigheter tatt inn i Grunnloven.
Nå har Grunnloven et eget kapittel om menneskerettigheter, som inneholder alt fra forbud mot dødsstraff via barns rettigheter til vern om den samiske folkegruppen. I tillegg har kapitlet en generell bestemmelse i § 92 som sier at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene i Grunnloven og internasjonale menneskerettstraktater som Norge er tilsluttet.
Oppdateringen av Grunnloven bidro til å synliggjøre at menneskerettighetene er en grunnleggende rettsstatsverdi i Norge. I tillegg styrket grunnlovsfestingen menneskerettighetenes stilling i norsk rett.
Grunnloven er den høyeste rettskilden i norsk rett, og grunnlovsbestemmelsene troner derfor øverst i det norske lovhierarkiet. Dette vil for det første si at dersom det oppstår motstrid mellom en lov eller en forskrift og Grunnloven, er det Grunnloven som har forrang. For det andre er det særlig strenge krav til hvordan Grunnloven kan endres. Etter § 121 kreves to tredels flertall i Stortinget, og at avstemningen først skjer etter at et stortingsvalg har funnet sted. På denne måten skal folket indirekte få anledning til å si sin mening. Kombinert gjør disse to forholdene at menneskerettighetene i Grunnloven er slagkraftige og robuste rettigheter. De setter skranker for hva politikerne kan beslutte, og for myndighetenes handlingsrom når de gjør inngrep i menneskerettighetene. I tillegg tjener de som styrende retningslinjer for hvordan lover og forskrifter skal tolkes.