Norges institusjon for menneskerettigheter

Enda flere lovforslag fra regjeringen før påske

Regjeringen la før påske frem en rekke lovforslag for behandling i Stortinget. I denne artikkelen ser vi nærmere på tre av dem, hvor NIM har spilt inn i forkant av proposisjonene. De handler om endringer i klimaloven, barnevernsloven og krisesenterloven.

I en tidligere artikkel har vi sett på lovforslagene for ny ruslovgivning, endringer i straffeloven om seksuallovbrudd og ny barnelov. Les mer om dem her.

1. Nytt klimamål og klimamelding for 2035

Klima- og miljødepartementet har lagt frem Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet (Meld. St. 25 (2024-2025)). Parallelt med meldingen legges også forslag til nytt klimamål frem i en lovproposisjon. Forslaget inneholder et mål om utslippskutt på «minst 70 – 75 prosent» men fastsetter ingen særskilt målsetting om territorielle kutt. I praksis betyr dette at Norge, gjennom kvotekjøp, kan foreta sine utslippskutt under Paris-avtalen ved utslippskutt og omstilling i andre land. NIM har tidligere spilt inn forslag til endringer til klimalovens klimamål i en høringsuttalelse, der vi anbefalte departementet å følge Miljødirektoratet sin anbefaling om et mål på 80 prosent utslippskutt, der 60 prosent skal kuttes nasjonalt.

Rettsutviklingen internasjonalt

I 2024 fastslo Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) i KlimaSeniorinnen mot Sveits at statene er forpliktet etter EMK artikkel 8 til å verne borgerne mot skadelige klimaendringer. NIM har tidligere redegjort for dommens betydning for Norge. Regjeringen peker i klimameldingen på rettsutviklingen internasjonalt og fremhever denne dommens betydning for det norske klimarammeverket i forbindelse med de foreslåtte endringene i klimaloven.

NIM understreker likevel at manglende karbonbudsjett eller tidslinje for karbonnøytralitet, fravær av mellomliggende klimamål som beskriver hvordan utslippskuttene skal foregå, og lave nasjonale utslippskutt for å nå målsetting om netto null, innebærer en risiko for at det rettslige rammeverket i Norge ikke tilfredsstiller konvensjonens krav.

Les NIMs analyse av KlimaSeniorinnen og konsekvensene for Norge her.

Nasjonale klimamål

NIM har ved flere anledninger understreket viktigheten av nasjonale klimamål for å nå målsettingen om lavutslippssamfunn innen 2050.

Regjeringen legger opp til at Norges forpliktelser delvis kan oppfylles gjennom kvotekjøp. Dette er utfordrende av to grunner. Først og fremst hensyntar det ikke føre-var prinsippet fordi klimaeffekten av kvotesystemer under Paris-avtalen foreløpig er usikre. For det andre vil det skape en brå og vanskelig omstilling i Norge senere hvis den nå utsettes ved omfattende kjøp av kvoter heller enn nasjonale tiltak. Dette vil skyve belastningen og kostnaden ved omstillingen over på senere generasjoner. En slik tilnærming utfordrer generasjonsprinsippet og kravet i Grl. § 112 krav om å hensynta «etterslekten».¹

Karbonbudsjett

Et av tiltakene som EMD krever i KlimaSeniorinnen er at statene baserer sin klimapolitikk på en rettferdig vurdering av sin gjenværende andel av globale utslipp – et karbonbudsjett. Et slikt budsjett skal sette statene, og deres velgere, i stand til å vurdere nasjonale klimamål opp mot de globale målene i Parisavtalen. Som NIM har pekt på tidligere har Norge ikke et slikt karbonbudsjett i dag, så de foreslåtte klimamålene oppfyller ikke dette kravet.

Miljødirektoratet ble tidligere i år bedt om å analysere ulike tilnærminger til dette innen 2. juni.² Arbeidet med utforming av karbonbudsjettet er nå iverksatt, men NIM stiller spørsmål ved rekkefølgen. Formålet med et karbonbudsjett er å sikre ansvarlige klimamål med utgangspunkt i den globale fordelingen, og klimamålene må derfor utarbeides med utgangspunkt i karbonbudsjettet.

2. Endringer i krisesenterlova

Barne- og familiedepartementet har lagt frem endringer i krisesenterlova. Bakgrunnen for lovendringene er at det er avdekket en rekke utfordringer i dagens krisesentertilbud de senere årene. Blant disse er mangelfull ivaretakelse av utsatte grupper, mangelfull samordning med andre deler av tjenesteapparatet, kommunale forskjeller i krisesentertilbudet og uavklarte ansvarsforhold i reetableringsfasen.

Lovproposisjonen følger opp forslag til lovendringer som departementet sendte på høring i juni 2024. NIM var en av aktørene som ga innspill i høringsrunden. Departementet går videre med enkelte av de tidligere foreslåtte lovendringene, mens andre følges ikke opp videre med lovforslag.

En viktig endring som foreslås er at det tydeliggjøres i loven at kommunene har en plikt til å sørge for likeverdige alternative krisesentertilbud for brukere som ikke kan benytte seg av det ordinære krisesentertilbudet. Dette er en justering fra det opprinnelige forslaget, hvor departementet foreslo en plikt til å tilby «alternative butilbod». Et av NIMs innspill i høringen var at denne formuleringen burde erstattes med «alternative krisesentertilbod», for å tydeliggjøre at tilbudet skal oppfylle kravene i krisesenterlova. Departementet fulgte opp dette innspillet.

Blant hovedforslagene er å:

Tydeliggjøre i loven at kommunene har plikt til å sørge for likeverdige alternative krisesentertilbud for brukere som ikke kan benytte seg av det vanlige krisesentertilbudet. Dette skal kun benyttes dersom tilrettelegging ikke er mulig innenfor det ordinære tilbudet.
Lovfeste at de særskilte rettighetene til den samiske befolkningen skal ivaretas i krisesentertilbudet.
Tydeliggjøre i loven at oppfølgingen av voldsutsatte i reetableringsfasen skal skje i samarbeid med andre deler av tjenesteapparatet.
Innføre nye bestemmelser om tilgangen til å behandle personopplysninger i krisesentertilbudet og om tilgang til taushetspliktige opplysninger fra Folkeregisteret.

Proposisjonen består også av en meldingsdel som beskriver utfordringer i dagens krisesentertilbud og redegjør for ulike tiltak for å støtte opp under kommunenes utvikling av krisesentertilbudet. Det foreslås blant annet tiltak for å styrke internkontroll og tilsyn med krisesentertilbudet, utrede endring i kravene til sikkerhet i dagtilbudet, utrede hvordan reisekostnader til krisesenter kan dekkes, og spre kunnskap om ulike måter å organisere krisesentertilbudet på.

Lovforslaget «Prop. 122 L Endringar i krisesenterlova (tydeliggjering av det kommunale ansvaret og grunnlag for behandling av personopplysningar m.m.)» kan leses i sin helhet her.

3. Endringer i barnevernsloven

Barne- og familiedepartementet la også fram endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsløft i barnevernet). Proposisjonen består av både meldingstiltak og lovforslag. Forslagene er ment å gi et kvalitetsløft i barnevernet.

Meldingsdelen gjelder blant annet ny innretning av tverrfaglig helsekartlegging for barn som skal flytte ut av hjemmet, og en gradvis omstilling av institusjonstilbudet. Barn med rusmiddelproblemer skal få behandling i spesialisthelsetjenesten, og institusjonene som i dag tilbyr rusbehandling, skal omstilles.

På flere områder foreslår departementet ytterligere utredninger. Det gjelder blant annet regler og tiltak for å ivareta barn som har sterk motstand mot samvær, og en ny modell for tilsyn med barn som er i tiltak utenfor hjemmet.

Regjeringen har vurdert, men foreslår ikke, å senke aldersgrensen for barns partsrettigheter til 12 år, eller innføre en ny advokatordning for barn i saker for nemnda og domstolen. Departementet vil evaluere dagens regler for å få mer kunnskap om hvordan de praktiseres.

I proposisjonsdelen foreslås flere lovendringer, blant annet:

Adgang for barnevernstjenesten til å stanse samvær når det er nødvendig for å beskytte barnet (kapittel 12).
Presisering av barnevernstjenestens omsorgsansvar. Det foreslås å tydeliggjøre at dette innebærer å ta alle avgjørelser på vegne av barnet som ellers ligger til foreldrene (kapittel 13).
En plikt for barnevernstjenesten til å informere politiet om beslutninger om gradering av opplysninger (adressesperre, kapittel 13).
Plikt til å vurdere det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet, samt regler om innsyn i barnets kommunikasjon. Departementet foreslår også å utvide adgangen til å bruke fysisk makt overfor barn som bor på institusjon i tilfeller der det er strengt nødvendig for å avverge at barnet utsetter eget liv eller helse for alvorlig skade (kapittel 15).
Mulighet for i unntakstilfeller å beslutte helt eller delvis åpne dører ved nemndsbehandling av barnevernssaker (kapittel 20).

NIM har gitt innspill på ulike stadier av prosessen, og flere av innspillene våre er inntatt i proposisjonen. I vårt høringssvar til departementets høringsnotat om forslag til endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsreform) sa vi blant annet at det er grunn til å utrede ordningen med sperret adresse mer helhetlig for å sikre ivaretakelsen av barnets rett til privatliv etter EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 16. Departementet uttrykker i proposisjonen at det vil «se nærmere på systemet for sperret adresse for barn i barnevernet», i dialog med Justis- og beredskapsdepartementet.

NIMs innspill og arbeid i tilknytning til temaene for proposisjonen er tilgjengelige her:

Lovforslaget «Prop. 83 L (2024-2025) Endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsløft i barnevernet)» er tilgjengelig her.

Viktige lovforslag lagt fram av regjeringen i dag

I dag har regjeringen lagt frem flere viktige lovforslag, som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. NIM har tidligere levert inn høringssvar til flere av utredningene som har ligget til grunn for forslagene. Tre av disse lovforslagene omtaler vi her.

Regjeringens forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet

I fjor høst la regjeringen fram stortingsmeldingen Meld. St. 5 (2024–2025) Trygghet, fellesskap og verdighet om de helsemessige aspektene ved rusbruk. Meldingen utgjorde del I av regjeringens forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. Denne stortingsmeldingen var etter NIMs syn en viktig anerkjennelse av den menneskerettslige utviklingen i internasjonal ruspolitikk. Samlet sett inneholdt den mange gode målsetninger som det er viktig at følges opp med konkrete og effektive tiltak for å bedre ivareta rusbrukeres menneskerettigheter.

Nå har regjeringen lagt frem del II av reformen, som består av en rekke endringer i lovgivningen som regulerer straffereaksjoner for befatning med narkotika til eget bruk. Blant annet foreslås følgende:

Den som har et omfattende og alvorlig rusmiddelproblem skal ikke møtes med straff for narkotika til eget bruk. Reaksjonen skal heller være hjelpetiltak og/eller påtaleunnlatelse. I dag følger dette hovedsakelig av rettspraksis. Grensene for hvilke mengder rusmiddel som anses å være til eget bruk foreslås noe lavere enn i dag.
Det foreslås en egen bestemmelse om bruk av tvangsmidler som metodikken «tegn og symptomer» og rusmiddeltesting ved skjellig grunn til mistanke om rusbruk.
Politiet skal kunne henvise personer til rådgivende enheter for russaker også utenfor straffesaker.

I lovproposisjonen tar departementet stilling til forslagene fra Rushåndhevingsutvalget, som leverte sin utredning i fjor. I høringsrunden kom det mange innspill. NIM var kritisk til flere av utvalgets forslag. Flere av NIMs innspill er hensyntatt i proposisjonen. Flere internasjonale menneskerettsorganer peker på strafferettslige virkemidler som et hinder for realiseringen av andre rettigheter, slik som retten til helse etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Etter NIMs syn er det derfor viktig at de to delene av regjeringens reform sees i sammenheng.

Lovforslaget «Prop. 112 L (2024–2025) Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv. (befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk)» kan leses i sin helhet her.

Samtykkebasert lovgivning om seksuallovbrudd

Regjeringen har også fremlagt forslag til endringer av straffelovens regler om voldtekt og seksuallovbrudd. Voldtekt er det mest alvorlige seksuallovbruddet i dagens straffelov, med en strafferamme på 10 år. Grov voldtekt har en strafferamme på 21 år. I dag er reglene slik at det bare er snakk om voldtekt overfor voksne hvis det er brukt vold eller truende atferd, eller ved utnyttelse av noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen. Mange har vært bekymret for at bestemmelsen ikke fanger opp de såkalte passivitetstilfellene, hvor en person ikke kan eller klarer å avvise det seksuelle initiativet. Det kan f.eks. foreligge en truende situasjon.

Blant hovedforslagene er:

Å kunne straffe den som har seksuell omgang med noen som verken i ord eller handling har samtykket til det. Strafferammen er inntil seks år, og skyldkravet er kun forsett.
Å kunne straffe den som har seksuell omgang med noen som i ord eller handling gir uttrykk for å ikke ville det. Strafferammen er inntil ti år, og skyldkravet er både grov uaktsomhet og forsett.
Regjeringen foreslår i tillegg å videreføre dagens straffebestemmelse, der man kan straffe den som ved vold eller truende atferd skaffer seg seksuell omgang. Det foreslås også å videreføre at det skal være straffbart å skaffe seg seksuell omgang ved utnyttelse av noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen. Også her er strafferammen ti år og skyldkravet er både grov uaktsomhet og forsett.
Minstestraffen for voldtekt oppheves, slik at domstolene gis større skjønn i fastsettelsen av straff for voldtekt. Samtidig forutsettes det at det generelle straffenivået i hovedsak videreføres.
Reglene om seksuell utnyttelse av barn endres for å styrke barns vern mot seksuell utnyttelse.

NIM har tidligere gitt innspill til Straffelovrådet om hvilke krav menneskerettighetene stiller til lovgivningen om seksuallovbrudd og behovet for en «samtykkelov». NIM leverte også høringssvar til NOU 2022: 21. Flere av NIMs høringsinnspill er tatt hensyn til i lovforslaget. NIMs formål med innspillene var å bidra til at den seksuelle selvbestemmelsesretten sikres gjennom at seksuelle handlinger overfor en annen person uten samtykke dekkes av straffelovgivningen. Det er samtidig nødvendig at straffeansvaret er presist og forståelig angitt i tråd med kravet til en klar og forutberegnelig lovtekst.

Lovforslaget «Prop. 132 L (2024 –2025) Endringer i straffeloven (samtykke til seksuell omgang m.m.)» kan leses i sin helhet her.

Ny barnelov

Regjeringen har også fremlagt forslag til en ny barnelov. Dagens barnelov nærmer seg 45 år, og forslaget er ifølge departementet en ny barnelov som er oppdatert i tråd med samfunnsutviklingen.

I proposisjonen foreslår departementet blant annet et eget rettighetskapittel, og det foreslås en generell personvernparagraf i barneloven. Ifølge departementet skal bestemmelsen oppfordre til «refleksjon om barnets selvstendige rett til personvern, og gjør dette til et særlig hensyn som foreldrene plikter å vurdere som del av sin barnets beste-vurdering». Proposisjonen inneholder også regler om foreldreskap, foreldreansvar, bosted- og beslutningsmyndighet, bidragsplikt, mekling og saksbehandlingsregler.

Lovforslaget har blant annet bakgrunn i NOU 2020: 14 Ny barnelov – Til barnets beste. I sitt høringssvar til forslagene i NOUen spilte NIM blant annet inn at en ny bestemmelse som tydeliggjør barns rett til personvern og privatliv vil kunne ha en god pedagogisk og oppdragende effekt for foreldre eller andre omsorgspersoner, og for barn og unge selv.

Lovforslaget «Prop. 117 L (2024–2025) Lov om barn og foreldre (barnelova)» er tilgjengelig her.

Videre behandling

NIM vil gjennomgå og følge de menneskerettslige sidene av lovforslagene nøye frem til de eventuelt vedtas av Stortinget.

Behandlingen av proposisjonene kan følges videre på Stortingets nettsider:

Rettsstatsopportunisme

Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 5. april.

Det er ikke bare den regelbaserte verdensorden som er under press. Det er også rettsstaten USA.

Alle disse presidentordene som kom og gikk, også de er faktisk loven. Den eneste delen av loven trumportunismen virker å være for. For øvrig skal advokater, påtalejurister og dommere underordnes politikken. Motreaksjoner finnes, men er de sterke nok? Det er ikke bare den medisinske immunologien som nå brytes ned i USA, det gjør også den juridiske.

Mange trakk et lettelsens sukk da høyesterettsjustitiarius John Roberts nylig forklarte at rettsmiddelet mot dommer man er uenig i, i 200 år har vært anke. Ikke riksrett mot dommerne som har avsagt dommene. Sannelig godt noen står opp for rettsstaten i en tid der de amerikanske grunnlovsfedrenes maktfordeling trampes ned i tweets.

Og for demokratiet. Uten domstoler som håndhever spilleregler som ytringsfrihet, likebehandling og rettferdig rettergang, intet demokrati. Også dette har vi visst etparhundre år. Sammenhengen føles mer påtrengende nå.

I gode, gamle dager – før 2025 – kunne man tenke at påminnelser som den Roberts kom med var overflødige. Men budskapet, som av alle andre enn den trumpete presidenten ble oppfattet som en irettesettelse nettopp av ham, fremførte justitiarius faktisk også i sin nyttårstale.

Høyesterettsfader Roberts siterte der grunnlovsfader Hamilton som siterte rettsstatsfader Montesquieu (1788 og 2024 var i de dager da Amerika ennå så vennlig til Europa): Det finnes ingen frihet der den dømmende makt ikke er adskilt fra de to politiske. Han viste til at denne tredje statsmakten, som hverken har lovgivernes penger eller regjeringens våpen, og bare utøver makt ved jusfaglige resonnementer, ville trenge all beskyttelse den kunne få.

Roberts fremhevet dette fordi domstolsangrepene var oppadgående også før nymonarkismens tid. Over tusen alvorlige trusler er fremsatt mot føderale dommere de siste fem årene. Politiske myndigheter henger jevnlig ut dommere de misliker. Ikke for feilaktige fagresonnementer, men for å være fordekte politikere. For eksempel når de avsier politisk upopulære avgjørelser om kvoterings-, abort- og våpenspørsmål.

Jus og politikk henger sammen, men er ikke det samme. Heller ikke i USA, der domstolene er mer politisert, og pengemakten sterkere. Politikere driver fri og fremadskuende maktkamp, dommere vurderer enkeltsaker bundet av vedtatte prinsipper. Politikken er velgermotivert representativ, domstolene uavhengige. Der politikken er gassen, er jussen en bremse.

I saklig form er domstolskritikk et viktig uttrykk for “the countermajoritarian difficulty”, vår tids variasjon av det romerske grubleriet “hvem skal vokte vokterne.” Jo mer bøllete og usaklig slik “kritikk” fremføres, jo større er imidlertid faren for at den fører til rettsstatsvelt. For at den penge- og vergeløse tredje statsmakt mister sin maktbalanserende funksjon. Nekter den utøvende makt å forholde seg til den dømmende, er hverken dommer eller grunnlover verdt mer enn pergamentet de er skrevet på.

Bare de mest iherdige trumpologeter vil unnskylde rettsstatsnedrakkingen som nå foregår bare fordi også tidligere regjeringer usaklig har kritisert domstolene. Musks og Trumps presidentale bølling er en klasse for seg. Som for lengst har økt antall trusler mot dommere.

Det er likevel til ettertanke at mange av de som nå melder seg som bekymrede rettsstatstilhengere, også hertillands, i roligere tider har vært mindre opptatt av å se domstolene som balanserende statsmakt enn som illegitim begrensning på det politiske handlingsrom.

Mange har avskrevet amerikansk høyesterett som politisk. Dumme dommer kritiseres ikke faglig, de idiotforklares ideologisk. Her hjemme delegitimeres “aktivistisk” rettslig prøving av det man selv mener bør avgjøres politisk, som “amerikanske tilstander”. Grunnlovfestingen av domstolenes 200 år gamle prøvingsrett i 2015 ble betydelig motarbeidet. Fjorårets grunnlovsvern av domstolenes uavhengighet ble møtt med et gedigent gjesp, både i den første, andre og fjerde statsmakt.

Kanskje kan de opportunistiske angrepene den amerikanske rettsstaten nå utsettes for åpne for en litt mer prinsipiell og litt mindre situasjonsbetinget støtte til rettsstaten. Også her hjemme.

EMD avviste sak mot Norge om aldersgrenser i familieinnvandringssaker

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har avvist en sak fra en kvinne som mente at Norge hadde krenket hennes rett til familieliv og vern mot diskriminering.

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt en sudanesisk kvinne som ble nektet midlertidig oppholdstillatelse i Norge i 2019.¹ Året før hadde hun giftet seg med en sudanesisk mann som hadde fått norsk statsborgerskap i 2016. Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden med begrunnelsen at kvinnen ikke var fylt 24 år ved søknadstidspunktet, og dermed ikke oppfylte alderskravet for familieetablering i utlendingsloven § 41a. Bestemmelsen oppstiller en hovedregel om at ektefeller og samboere må ha fylt 24 år for å få familieinnvandring. Regelen ble innført i Norge i 2017 for å unngå tvangsekteskap.²

Kvinnen klagde på avslaget i 2019, og Utlendingsnemnda (UNE) avslo klagen. Deretter tok kvinnen ut søksmål mot staten. Oslo tingrett frifant staten, og kvinnen anket dommen. Under saksforberedelsen i lagmannsretten fylte kvinnen 24 år og fikk opphold, men ønsket å opprettholde søksmålet for å få dom for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). De relevante artiklene var artikkel 8, som gjelder retten til respekt for privatliv og familieliv og artikkel 14 om forbud mot diskriminering. Lagmannsretten kom til at det under tvil ikke var grunnlag til å avvise saken. Videre kom lagmannsretten under sterk tvil til at kvinnen ikke var vernet av EMK artikkel 8 eller 14 sammenholdt med 8, og staten ble frifunnet.³ Høyesterett tillot ikke saken fremmet.⁴

Kvinnen klagde deretter Norge inn for EMD, som slapp saken inn til behandling for nesten 3 år siden. I tiden fra saken ble sluppet inn og avgjørelsen kom fra EMD, behandlet Høyesterett en sak med tilsvarende problemstilling. I denne saken, fra 2022, kom Høyesterett til at regelen om 24 års aldersgrense ikke var i strid med EMK. Høyesterett viste til at regelen er basert på om søkeren er i en risikogruppe eller ikke, og mente at regelen var forholdsmessig og ikke går lenger enn nødvendig for å oppnå det legitime målet om å unngå tvangsekteskap.⁵ EMD viste til Høyesterettsdrøftelser i saken fra 2022 i sin begrunnelse i denne saken.

Sentrale spørsmål for EMD

Spørsmålene i saken var for det første om Norge hadde jurisdiksjon, altså artikkel 1 av EMK. Norge viste blant annet til at kvinnen var utlending, og ikke hadde tilknytning til Norge. Domstolen fant ikke grunn til å ta stilling til dette spørsmålet, ettersom den avviste også de andre spørsmålene, som gjaldt brudd på EMK artikkel 8, som oppstiller en rett til privat- og familieliv. Endelig var det spørsmål om kvinnen ble diskriminert i utøvelsen av sine konvensjonsrettigheter i strid med artikkel 8 sammenholdt med artikkel 14, som pålegger statene å sikre rettighetene i konvensjonen uten noen form for diskriminering, blant annet basert på rase og etnisitet.

Rettens vurdering av spørsmålet om brudd på art. 8

Domstolen gjentok sine tidligere uttalelser om at staten har rett til å kontrollere utlendingers innreise til territoriet og deres opphold på territoriet, og videre at EMK ikke gir en utlending rett til å reise inn i eller oppholde seg i et bestemt land. EMK artikkel 8 pålegger ikke noen stat å respektere ektepars valg av land eller tillate familiegjenforening på territoriet. Men staten har likevel noen forpliktelser overfor personer som er bosatt i staten, og i en sak om innvandring, må det gjøres en vurdering opp mot retten til familieliv. Relevante momenter i denne sammenheng er i hvilken grad familielivet vil bli forstyrret, omfanget av familiebåndene i staten, om det er uoverstigelige hindringer i veien for at familien kan bo i den aktuelle utlendingens opprinnelsesland, og om det er ytterligere spørsmål knyttet til immigrasjonsregulering. Domstolen pekte også på at myndighetene har forpliktelser til effektivt å bekjempe tvangsekteskap.

Retten gjorde så en konkret vurdering av saken. Domstolen bemerket at det norske regelverket la opp til en konkret vurdering der personer som ønsker å komme til Norge for å stifte familie, kan få oppholdstillatelse dersom de kan bevise at ekteskapet er inngått frivillig, og at det ellers gjelder en 24 års grense. Det skal gjøres en individuell vurdering. Domstolen mente også at det var gjort i den konkrete saken. Domstolen fant heller ikke at det forelå noen uoverstigelige hindringer for et familieliv i Sudan all den tid mannen hadde reist til Sudan ved flere anledninger over tid, og det var der han møtte sin kone.

Domstolen fant, selv under forutsetning av at Norge hadde jurisdiksjon over kvinnen, at klagen over brudd på artikkel 8 skulle avvises som åpenbart grunnløs etter EMK artikkel 35.

Rettens vurdering av brudd på art. 14 sammenholdt med art. 8

Domstolen gjentok sine tidligere uttalelser om hva som skal til for at en behandling skal anses for å være usaklig forskjellsbehandling i konvensjonens forstand. Domstolen skrev også at statene har en viss skjønnsmargin ved vurderingen av om og i hvilken utstrekning forskjeller i ellers like situasjoner rettferdiggjør ulik behandling.

Igjen viste domstolen til at det norske regelverket la opp til en konkret vurdering av saken, og at det hadde skjedd i klagerens sak. Det ble også lagt vekt på at selv om Sudan var ett av flere land som var bakgrunnen for lovendringen, var det ikke det eneste. Det ble vist til statistikk om hvilke tilfeller familieimmigrasjon ble godkjent for personer 24 år. Det var ikke gjort unntak for personer fra land med risiko for tvangsekteskap, slik som Sudan. Domstolen la likevel ikke avgjørende vekt på det. I tillegg var det gjort både innvilgelser og avslag fra andre land, slik at hjemmelen ble ansett for ikke å være teoretisk, men også praktisk, slik også Høyesterett la til grunn i 2022.

Domstolen fant det ikke godtgjort at det forelå forskjellsbehandling basert på rase eller etnisitet og fant heller ikke at klager hadde sannsynliggjort at hun ble behandlet annerledes enn en annen gruppe personer i en tilsvarende posisjon på grunnlag av sin nasjonalitet. Under forutsetning av at det forelå en forskjellsbehandling ble den uansett ansett for å være begrunnet utfra hensynet til å bekjempe tvangsekteskap.

Domstolen fant, selv under forutsetning av at Norge hadde jurisdiksjon over kvinnen, at klagen over brudd på artikkel 14 skulle avvises som åpenbart grunnløs etter EMK artikkel 35.

Skjerpede regler mot risikoatferd i trafikken – forbud mot varsling av trafikkontroller

NIMs høringsuttalelse om forslag til skjerpede regler mot risikoatferd i trafikken - varsling av trafikkontroller (pdf) 114.20 KB

Til: Samferdselsdepartementet

NIM har avgitt høringssvar til Samferdselsdepartementet om forslag til skjerpede regler mot risikoadferd i trafikken – forbud mot varsling av trafikkontroller. NIM hadde noen innvendinger til forslaget, og mener visse spørsmål må utredes nærmere i lys av ytringsfriheten etter EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100.

NIM er tildelt ansvaret for monitorering av Norges forpliktelser etter Istanbulkonvensjonen og Menneskehandelskonvensjonen

Tildeling av ansvar for monitorering av Norges forpliktelser etter Istanbulkonvensjonen og Menneskehandelskonvensjonen (pdf) 91.78 KB

Regjeringen har besluttet å gi Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) ansvaret for å følge opp myndighetenes oppfølging og etterlevelse av to Europarådskonvensjoner, Istanbulkonvensjonen om vold i nære relasjoner og Menneskehandelskonvensjonen. Tematikken faller innenfor NIMs eksisterende mandat.

NIM har hatt dialog med Justisdepartementet om disse funksjonene over flere år og er glade for at departementet nå ønsker å opprette slike rapportørfunksjoner i Norge. NIM ønsker å kunne bidra til gjennomføringen av de konkrete konvensjonsforpliktelsene i Norge, og på den måten bedre menneskerettighetsbeskyttelsen for enkeltindividet.

NIM har allerede vært i kontakt med sivilsamfunnsorganisasjoner på disse feltene som ønsker å samarbeide med oss. Rapportørfunksjonen vil kunne starte opp i 2026 hvis Stortinget vedtar finansiering over statsbudsjettet.

Om Menneskehandelskonvensjonen

Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel, også kjent som Menneskehandelskonvensjonen, har som formål å forebygge og bekjempe nasjonal og internasjonal menneskehandel, å sikre effektiv straffeforfølgning av bakmennene, og å fremme det internasjonale samarbeidet på dette området.

Konvensjonens artikkel 10 oppfordrer statene til å oppnevne nasjonale rapportører eller andre mekanismer for overvåking av statlige institusjoners innsats i kampen mot menneskehandel og gjennomføringen av krav til nasjonal lovgivning.

Om Istanbulkonvensjonen

Istanbulkonvensjonen er Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Den gir et omfattende og helhetlig rammeverk for hvordan myndighetene skal gjennomføre plikten til å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner i praksis.

Regjeringen har i opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner for perioden 2024-2028 varslet at den vil utnevne et uavhengig nasjonalt organ for overvåkning av Norges gjennomføring av Istanbulkonvensjonen. Tildelingen av dette ansvaret til NIM er en oppfølging av norske myndigheters forpliktelse til å utpeke eller opprette et slikt organ etter Istanbulkonvensjonen artikkel 10.

Oppstart i 2026

NIM vil i sitt innspill til statsbudsjettet for 2026 legge inn forslag til finansering av rapportørfunksjonen, og utover i 2025 vil NIM planlegge organisering av selve funksjonen, inkludert hvordan NIM skal samarbeide med andre aktører på feltet for å løse denne oppgaven på best mulig måte.

NIM: Norge må være en fanebærer for menneskerettigheter i urolige tider

I dag overleverte Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) sin årsmelding til Stortinget, med fem anbefalinger for et styrket menneskerettighetsvern i Norge.

Årsmeldingen er den siste i rekken for NIMs direktør Adele Matheson Mestad, som avslutter sitt åremål denne uken etter seks år i stillingen. Ifølge Mestad er årsmeldingen en oppfordring til myndighetene om å sikre et solid menneskerettighetsvern i en tid der disse verdiene utfordres internasjonalt.

– Vi ser en alvorlig negativ utvikling i flere deler av verden, der rettsstaten svekkes og menneskerettighetene og folkeretten settes under stadig større press. Dette understreker behovet for at Norge bygger sterke strukturer for å beskytte menneskerettighetene, både ved å være et forbilde internasjonalt og for å forhindre at en lignende utvikling skjer her hjemme, sier Mestad.

Hun mener Norge må være forberedt på å forsvare den liberale rettsstaten fremover, både nasjonalt og internasjonalt.

– Vi er heldige som lever i et velfungerende demokrati med en sterk rettsstat og stor grad av ytringsfrihet. Vi ser positiv utvikling på flere ulike rettighetsområder, og gjennomgående en sterk rettstats- og rettighetskultur blant politikere og i forvaltningen. Samtidig finnes det også i Norge rettighetsutfordringer som vi må ta på alvor, sier Mestad.

Les årsmeldingen her

Fem anbefalinger til Stortinget

NIMs årsmelding gjør opp status om menneskerettighetssituasjonen i Norge, og identifiserer ulike utfordringsområder.

– En levende debatt om menneskerettigheter er viktig for å sikre at de blir etterlevd i praksis. Vi håper at årsmeldingen kan bidra til dette, sier NIMs styreleder Trine Skei Grande.

I årsmeldingen fremmer NIM fem anbefalinger til Stortinget om hvordan menneskerettighetene bedre kan ivaretas, innenfor de følgende områdene:

Avvergingsplikt og informasjonsflyt i saker om vold og overgrep
Styrket barneperspektiv i barnevernssaker
Likeverdig omsorg til enslige mindreårige asylsøkere
Beskyttelse mot voldtekt
Rettigheter i varetekt

1 av 4 kjenner ikke til plikten til å avverge vold

NIM anbefaler at det utarbeides en tiltakspakke for å styrke gjennomføringen av avvergingsplikten og reglene knyttet til informasjonsdeling i saker om vold og overgrep.

En undersøkelse NIM lanserer i forbindelse med årsmeldingen, viser at over 1 av 4 nordmenn ikke kjenner til at de som privatperson har en plikt til å avverge alvorlig vold og overgrep. I fjor ble 37 mennesker drept i Norge, hvorav mange av partner.

– Dette er ofte varslede drap, der det har vært en forhistorie med vold. Dessverre ser vi at informasjonsflyten mellom tjenestene ofte er for dårlig, og at det er usikkerhet om innholdet regelverket. Det kan få alvorlige konsekvenser for den enkelte, sier Mestad.

Les undersøkelsen her

Fortsatt uholdbare forhold i norske fengsler

Som ved samtlige tidligere årsmeldinger, fremmer NIM også i år en anbefaling om soningsforholdene i norske fengsler, denne gangen med særlig vekt på rettigheter i varetekt. Bakgrunnen er blant annet at Norge i fjor ble dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen for brudd på retten til liv, for ikke ha gjort nok for å hindre at en innsatt i varetekt begikk selvmord.

– Helt siden jeg startet som NIM-direktør i 2019 har vi fremmet en rekke anbefalinger til norske myndigheter om å bedre innsattes soningsforhold. Likevel har altfor lite skjedd. Fortsatt ser vi menneskerettighetsbrudd i norske fengsler, knyttet til blant annet isolasjon, tvangsbruk og manglende tilgang til helsehjelp. Norske myndigheter har også blitt felt i nasjonale domstoler for dette. Det er uholdbart, sier Mestad.

Om NIM og årsmeldingen

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er et av Stortingets eksterne organer.
NIMs hovedoppgave er å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig.
NIM leverer hvert år i mars en årsmelding til Stortinget. Årsmeldingen er Dokument 6 i Stortingets dokumentserie.
I årsmeldingen redegjør NIM for utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Norge og institusjonens arbeid.
I tillegg fremmer NIM også anbefalinger til myndighetene om hvordan menneskerettighetene kan ivaretas bedre.
Årsmeldingen skal behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget. Deretter vil den bli behandlet i plenum i Stortinget i begynnelsen av juni.

Menneskerettighetene i Norge 2024

NIMs årsmelding for 2024 (Dokument 6 2024–2025) ble overlevert Stortinget 26. mars. I årsmeldingen redegjør NIM for utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Norge, institusjonens virksomhet og gir anbefalinger til myndighetene om ivaretakelsen av menneskerettighetene.

Les pressemeldingen i forbindelse med årsmeldingslanseringen.

I årsmeldingen fremmer NIM fem anbefalinger til Stortinget om hvordan menneskerettighetene bedre kan ivaretas, innenfor de følgende områdene:

Avvergingsplikt og informasjonsflyt i saker om vold og overgrep
Styrket barneperspektiv i barnevernssaker
Likeverdig omsorg til enslige mindreårige asylsøkere
Beskyttelse mot voldtekt
Rettigheter i varetekt

Over 1 av 4 kjenner ikke til at privatpersoner har en plikt til å avverge vold og overgrep

Det viser en undersøkelse gjennomført av Verian på oppdrag av NIM. Undersøkelsen understreker behovet for økt kunnskap om avvergingsplikten i befolkningen, for å sikre bedre beskyttelse mot vold og overgrep.

Vold og overgrep utgjør et alvorlig samfunnsproblem. En av ti kvinner i Norge har blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, ifølge NKVTS. Blant menn rapporterer 3 % om det samme.

Les hele undersøkelsen her

Plikt til å beskytte mot vold og overgrep

Norge har en menneskerettslig plikt til å ha et helhetlig system for å forhindre vold overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Blant annet krever Istanbulkonvensjonen at det gjennomføres tiltak for å oppmuntre alle som er vitne til eller har mistanke om voldshandlinger til å melde fra om dette.

I Norge er dette blant annet gjennomført gjennom avvergingsplikten i straffeloven. Denne innebærer at alle har en plikt til å handle for å avverge alvorlige lovbrudd, slik som alvorlig vold. Plikten gjelder for alle, enten de er privatpersoner eller ansatte i tjenestene, og går foran taushetsplikten. Flere rapporter har de senere årene dokumentert at det hersker usikkerhet om innholdet i denne plikten.

Undersøkelse om avvergingsplikten

I mars 2025 gjennomførte Verian på oppdrag fra NIM en spørreundersøkelse om befolkningens kjennskap til avvergingsplikten.

Undersøkelsen er gjennomført gjennom Kantar Medias panel GallupPanelet. Litt over 1000 personer har svart på undersøkelsen, som ble rettet mot et representativt utvalg av befolkningen over 18 år.

Hovedfunn

Undersøkelsen finner at et stort flertall i befolkningen mener at alle har et ansvar for å prøve å forhindre alvorlig vold eller overgrep hvis de har mistanke om dette. Samtidig er det en betydelig andel, over en av fire, som ikke kjenner til at også privatpersoner har en lovfestet plikt til å melde ifra eller gripe inn i slike situasjoner. Befolkningen kjenner i høyere grad til at noen yrkesgrupper har en slik plikt enn andre.

Undersøkelsen finner blant annet at:

88 % er helt eller nokså enig i at alle har et ansvar for å prøve å forhindre alvorlig vold eller overgrep hvis man har mistanke om dette, for eksempel ved å melde ifra til politiet eller gripe inn i en situasjon.
72 % tror at privatpersoner har en lovfestet plikt til å prøve å forhindre alvorlig vold og overgrep hvis man har mistanke om dette.

7 % kjenner til at noen i sin omgangskrets eller nærmiljø har vært utsatt for alvorlig vold eller overgrep i løpet av de siste fem årene. 2 % mistenker at noen har vært utsatt.

NIM fremmer en anbefaling i årsmeldingen for 2024 om å styrke gjennomføringen av avvergingsplikten og informasjonsflyten i vold- og overgrepssaker.

For mer om avvergingsplikten, se www.plikt.no.

Høringssvar til forslag om endringer i reglene om varsling – styrking av fornærmede og etterlattes stilling

NIM-H-2025-016

NIM høringssvar varsling - styrking av fornærmedes stilling (pdf) 176.59 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM har skrevet høringssvar til Justis- og beredskapsdepartementets forslag om endringer i reglene om varsling for å styrke fornærmede og etterlattes stilling. I svaret vårt gjennomgår vi de menneskerettslige sidene ved forslaget, både vern om privatliv og integritet og ofres rett til informasjon. NIM omtaler videre særlig barns rettigheter. Mye taler for at forslaget står seg menneskerettslig. Samtidig har NIM en del forslag til justeringer for å sikre rettssikkerheten både for domfelte og ofre.